Kongens Nei

Forfattar: Otto Dyrkolbotn

8. juli 1940 sa kongen nei til å abdisera. Kravet om at han skulle gå av som konge og gje landet over til tysk styre kom frå samrøystes vedtak i stortinget sitt presidentskap med tilslutnad frå fleirtalet i resten av stortinget.

Stortinget og presidentskapet var under press frå tyskarane. Likevel er dette utruleg ynkeleg framferd frå våre leiande politikarar som det i ettertid har vore tala lite om. Men det kvalifiserer til merkelappen landssvik, som vi burde kunna læra noko av då landet skulle byggjast opp att etter krigen. Det vart rett nok vurdert om det burde reisast riksrettsak mot dei ansvarlege. Men det vart ikkje gjort med mellom anna denne grunngjevinga frå høgreleiaren CJ Hambro som var vald til stortingspresident før krigen, men som var i England under krigen og dreiv motstandsarbeid derifrå:

"De gjorde vel så godt de kunne. Deri ligger både deres unnskyldning og deres dom!"

Etter dette vart det i høve til folk flest i stor mon lagt lok på denne ynkelege framferda. I ettertid har saka stort sett vore framstilt som at kongen sa nei til tyskarane, ikkje at dette i røynda var eit klart nei til krav frå våre fremste politiske leiarar.

Men det fanst unnatak frå denne stakkarsdomen. Eitt parti – og berre eitt – sa samrøystes nei til å krevja at kongen skulle avsetjast. Det var Krf med strilen Nils Lavik som leiar og der dei fleste veljarane også var strilar. Litt merkeleg dette fordi far til Nils Lavik, som vart stortingsmann for Venstre i 1898, var republikanar. Men for Nils Lavik og flokken hans var omsynet til demokratiet avgjerande.Både i grunnlova og i Noreg ved val i 1905 var det sagt at Noreg skulle vera eit monarki. Ingen, korkje tyskarar eller ynkelege politikarar skulle kunna setja det folket hadde sagt til sides med mindre det vart gjennomført ei grunnlovsendring. Og det ville i tilfelle krevja ei omfattande saksførehaving over minst to stortingsperiodar med mellomliggjande val. Det var sjølvsagt umogleg å gjennomføra på denne tida.

Det finst mengdevis av slike døme på ynkeleg framferd frå leiarane våre, særleg den fyrste delen av krigen. 24. april 1940 vart det til dømes rykt inn annonse i avisene i Trøndelag med oppmoding om at folk måtte melda seg til teneste for tyskarane for å byggja flyplass på Værnes. Annonsen var underskriven av mellom anna Johan Cappelen som vart justisminister i Gerhardsen si samlingsregjering etter krigen og av Ivar Skjaanes som vart fylkesmann.Og dette var på eit tidspunkt då det enno var krig i Nord Noreg. Jau då, stor krigsinnsats – til støtte for tyskarane. Omlag det same skjedde på Fornebu flyplass ved Oslo der mellom anna rådmann Hartmann i Oslo, etter krigen finansminister i Gerhardsen regjeringa, spela ei særs tvilsam rolle.

21. desember 1940 vart kommunane i Noreg fjerna som folkevalde organ med politisk makt. I staden vart kommunane gjorde til organ for Quisling og hans folk med ordførarar som vart utpeika av nazimakta og ikkje lenger skulle veljast. Kommunane skulle vera robuste og sterke utan folkevald styring og kontroll. Og statsmaktene frå før krigen fylgde med på denne ferda. Alle fylkesmennene våre med to unntak var med på dette og hjelpte til med omskipinga av heradstinga som det heitte den gongen. Førarar med forstand på slikt skulle styra i lokalsamfunna.

Den nye kommuneskipnaden vart den mest velukka nyordninga sett frå nazistane si side som vart gjennomført under krigen. Svært få i maktposisjon av dei som vart leiarar etter krigen hadde noko nemnande å seia mot dette. Motstanden mot slik øydelegging av samfunnsinstitusjonane kom i det meste frå såkalla vanlege folk, ikkje minst på strilelandet. Det synte seg klårast mot slutten av krigen då våre lokale motstandsfolk tok sterkt til motmæle mot sentrale einskildpersonar og politiske organ som ville føra deler av denne tankegangen vidare etter krigen også.

Det kom til å kosta motstandsfolka dyrt. Og ikkje berre leiarane mellom dei, men også hjelparane som kan henda ikkje var så opptekne av overordna politiske spørsmål, slike som Sigfred Askeland og Birger Myhr og mange fleire som fekk røyna på kroppen gjennom arrestasjon og tortur kva det kosta å setja seg opp mot nazimakta.

Sume eldre veit vel enno kven desse var. Men dei fleste i denne gruppa er gløymde. Maktapparatet la lok på deira soge. Kor mange veit vel i dag til dømes om Mons Bjørge frå Eknes og kva han dreiv på med under krigen?

Her vil eg trekkja fram sume av dei som også under krigen arbeidde med overordna politiske spørsmål ut frå den tankegangen at vi ikkje etter frigjeringa frå naziveldet måtte draga med oss element frå myrketida over i ei ny tid med Noreg som ein fri stat og med eit levande og sterkt demokrati. Dette er såleis ikkje fyrst og fremst ei soge frå krigen. Det er ei soge til å læra av i vår tid, ikkje minst når det skal formast nærare ut kva kva slags praktiske ordningar vi skal ha når kommunereformen skal setjast ut i livet.

Eg gjev namn på sume av dei som i skriftleg form alt under krigen sa frå om kva eit demokratisk kommunesystem måte innebera: Olav Brakvatne, Magne Haukøy, Torolv Solheim, Otto Holmås, Anders Otterstad og Ola Tveiten.

Vi bør også merka oss at vi hadde ein konge som såg farane ved eit nazistisk system som våre politiske leiarar ikkje var i stand til å ta inn over seg. Eit slikt monarki i samspel med såkalla vanlege folk i eit reelt lokaldemokrati kan framleis visa seg å vera eit viktig vern mot vitlause maktmenneske.

Demokratiseminar på Dyrkolbotn Fjellstove

Våren 2016 vart det skipa til eit seminar i Dyrkolbotn om demokrati og eigedomsrett. 
Her er referat derfrå, skriven av Leikny Strømme, dotter av Otto:

Eiendomsrett- og demokratiseminar i vestlandsk fjellheim:

Donald Trump, samepolitikk og lokal deltakelse

”Du trenger lokalbefolkningen og media med deg for å stå imot presset fra storfolk som ønsker ta ressursene dine fra deg”, sa den skotske småbonden Michael Forbes (64), som var invitert for å fortelle om sin kamp mot forretningsmannen og presidentkandidat Donald Trump. 

Forbes var en av innlederne på seminaret om eiendomsrett, demokrati og rettssikkerhet som ble arrangert på Dyrkolbotn Fjellstove i Lindås kommune andre helg i juni. I 40 år har man her jevnlig invitert foredragsholdere fra ulike fagfelt, både leke og lærde, for å diskutere viktige bygdepolitiske saker og vinne ny innsikt. 

Forbes fra Skottlands nordøstkyst har på mange vis vunnet sin egen kamp om eiendomsretten, og eier fremdeles sitt eget 23 mål store småbruk, men veien til seier har vært full av sjokkerende frekke episoder fra golfbaneutbygger Trumps side. Trumps sikkerhetsfolk plaget f.eks både ham og hans naboer med å lyse opp soverommene deres utenfra, forfulgte folk med biler fulle av kraftige karer, løy om faktiske forhold og har gravd opp svære sanddyner som har stjålet havutsikten fra husa. Men golfbaneutbygginga er blitt mye mindre enn planlagt, og Trump taper store penger på Mary McLeod Golf Course hvert år. I 2012 ble bonden Forbes kåret til Årets Skotte for sin kamp av whiskeyprodusenten Glenfiddich, etter en avstemming på internett. Nye metoder er blitt tatt i bruk også innen demokratiet. 

Sameland

Professor i Sammenlignende politikk Per Selle var en annen av foredragsholderne. Han fortalte om endringer og vanskelige prosesser blant samene og mellom samer og resten av Finnmarksbefolkningen for å prøve komme fram til eier- og beslutningsformer som ivaretar samisk folk og kultur  på gode måter. Tidligere har staten bestemt at samene ikke eier noe, fordi de flyttet rundt. Statsskog sto fram til 2005 som eiere av stort sett hele Sameland. 

Men for å bevare samisk (og andre urfolks) språk og kultur, må en sikre slike kulturers materielle grunnlag. Dermed har man i Norge konstruert et råd, ”Finnmarkseiendommen” (FeFo) til å bli ny foreløpig eier. I styret sitter det 3 representanter utnevnt av Finnmark fylke, og 3 utnevnt fra sametinget. Samene selv utgjør bare 15% av Finnmarks befolkning.

Men fordelingen av samisk eiendomsrett er ikke fullført. Mange samer ønsker seg helst kollektive og lokale løsninger. De kjenner seg kollossalt presset både av eksterne utbyggere, og av interne stridigheter om hvem som skal eie hva.

”Hvis vi bare skal bry oss om samenes språk og kultur, og ikke om samenes eiendomsrett, gjør vi dem kun til minoriteter i landet. Et urfolk er noe annet enn en minoritet”, forklarer Selle, som også påpeker at samenes sak er blitt sterkt internasjonalisert. Noe som kanskje forsterker konflikten mellom samer og oss andre nordmenn.

Prinsippielle aspekter ved eiendomsretten

Fra salen ble det etterlyst et formål med å ha privat eiendomsrett. Er det ikke for å kunne utnytte ressurser effektivt? ble det spurt. Mens andre mente eiendomsrett fordelt på mange aller mest er en måte å spre makt og avgjørelsesmyndighet på. 

Professor i jus Ernst Nordtveit (UiB) slo fast at det alltid og bare er steder som har utviklet privat eiendomsrett, som også har utviklet demokrati. For i land med privat eiendomsrett kunne ikke kongene bare ture fram som de ville. I Russland og Kina manglet for eksempel privat eiendomsrett – de fikk heller ikke demokrati.

Men på den annen side – så styrte danskene oss engang ganske godt, helt uten demokrati.

Eiendomsrett er dessuten poteniselt udemokratisk, fordi den som eier land har mer makt enn den som ikke eier land. Gitt at et ideelt demokrati er når alle individer har like stor makt.

Forsker, jurist og jordeier Sjur Dyrkolbotn siterte Steinbecks poetiske utsagn: ”That’s what makes it yours – being born on it, working on it, dying on it. That makes ownership, not a paper with numbers on it”. Han ga også en mer juridisk måte å se eiendomrett på: Det er noe man kan besitte, råde over, tjene penger på, bruke, ekskludere andre fra, og selge.

Fjellstoveeier Signhild Dyrkolbotn påpekte at eiendomsrett kun er en rest-rettighet, etter at stat/kommune har bestemt sitt med sine lover og regler og vedtak, og etter at de som måtte ha bruksrettigheter til din eiendom har brukt den slik de har rett til.

Juristene har dessuten begynt å utvikle alternative tanker omkring eiendomsrett. Dens sosiale funksjon, dens bidrag til menneskelig utvikling (human flourishing), dens grunnlag for maktutøvelse og at man kan eie andre ting enn kun eiendom begynner å bli viktig i deres tenkning, forteller Sjur.

Han innførte også begrepet ”finansialisert eiendomsrett” – at man ”eier” sitt belånte hus bare så lenge det ikke oppstår (betalings)kriser, som arbeidsledighet eller sykdom.

Gjeld og eiendomsrett

Folks gjeld har altså forrett framfor deres eierskap. Kan du ikke betale for deg, kan eiendommen din taes fra deg. De som ønsker eie mer enn de allerede eier, prøver utnytte seg av dette. Både bonden Forbes og professor i jus Roderick Paisley ved universitetet i Aberdeen mente Donald Trump bevisst prøvde utnytte dette. Ved sine grove provokasjoner prøvde han få folk til å gå til sak mot seg, for å få dem til å bruke opp alle pengene sine på rettsaker og sette seg i gjeld. For da ville de trolig kjenne seg presset til å selge sine eiendommer.

Paisley rådet bestemt sine klienter om å ikke gå inn på forretningsfolks juridiske arbeidsmåter. Spill ikke på deres banehalvdel! Da blir du knust!

Delta! Ikke bare stem!

Flere av deltakerne streket under at demokrati er å delta i samfunnet, og ikke bare delta i valg hvert fjerde år. Engasjer deg i menigheten, i idrettslaget i korpset – der avgjørelser fattes! oppfordret Paisley. 

Otto Dyrkolbotn sitt åpningsforedrag handlet nettopp om hvor mye fattigere hans eget bygdesamfunn har blitt på slike arenaer der folk kan engasjere seg og delta i beslutningsprosesser lokalt. Når skoler og gårder legges ned, og arbeidsplasser overtas av utenforstående – så blir folket fattigere også i hodene sine, tordnet han. Dagens kommunesammenslåeinger kan vel også være et eksempel på slik fattigdomsutvikling.

Professor Paisley fra Skottland og noen av hans studenter engasjerte seg i hemmelighet for å bistå bonden Forbes i hans kamp mot storutbygger Trump. De målte opp eiendommer, skaffet informasjon og nominerte bonden til årets skotte. Men hvorfor arbeide hemmelig? Jo, fordi Trump har en vane med å ødelegge folk, svarer Paisley. Og presiserte at han nå uttalte seg som privatperson, og ikke på vegne av sin arbeidsgiver. Han hadde faktisk ikke møtt Forbes før de to traff hverandre nå i Dyrkolbotn.

Den lille manns kamp

Demokrati handler om å få være aktiv, bli hørt, trodd og tatt hensyn til. Da Michael Forbes sa nei til å selge gården sin til Trump, fikk han all slags mobbeaktige ubehageligheter fra sin rike nabo. I starten hadde Forbes store problemer med å bli hørt. Politiet nektet å hjelpe ved flere anledninger. For eksempel da Trumps folk konfiskerte to mål av eiendommen og fjernet fiskegarna hans fra stranda. Avisene nektet dessuten å ta inn leserbrev fra hans og hans naboers side, mens de trykket alt som Trumps side kom med. Hvorfor? ”Penger”, svarer Forbes. Angst for å miste annonseinntekter, kanskje? Dessuten er der en stor angst i Skottland for Trump, forteller han og kona Sheila. ”People understand that there is something wrong with him. They are just worried. He is erratic (uberegnelig) and arrogant”. Den gang Trump gravde opp høye sanddyner som tok utsikten fra naboene, ga kommunen pålegg om å redusere høyden. Det ble gjort – høyden ble senket 1 meter. Men uka etterpå fylte Trumps folk på med 2 meter masse til. Da ga kommunen opp. Trumps strategi syntes å være å gjøre det så utrivelig å være hans nabo, at naboene skulle ønske å å flytte, og selge eiendommene sine til ham.

De forteller at det ble et skifte i situasjonen da de fikk lagt ut et bilde på internett av låven sin med teksten ”No more Trump lies”. Folk begynte støtte dem. The Guardian trykket historien hans. Og etter at en tv-stasjon laget reportasje om security-vaktenes plaging av det lille nabolaget, ble hele vaktstyrken byttet ut, og nå er det slutt på mobbinga. Så det er viktig å få media med seg.

Professor Paisley kommenterer Trumps uærlighet slik: En dag så han et stort banner med en Trump-kjærlighetserklæring til et sted i Skottland ”My favouritest place in the world”, sto det. Samme dag tok han flyet til New York, og der så han en annen kjempediger Trump-plakat med samme teksten: ”My favouritest place in the world” – om New York også. Trump sier altså hva som helst som han synes passer å si for anledningen.

Men er Trumps metoder noe alle store selskap ville bruke? –Ja, mener Forbes. -Ingen blir rik ved å være ærlig. Men Professor Paisley er uenig. Han tror det er mulig å være både ærlig og rik. ”Men jeg tror slike inntektsforskjeller skaper store, store problemer”, sier han, og ønsker i neste setning likevel velkommen selskaper som kommer og skaper arbeidsplasser på en god måte. 

Under er teksten på plakaten/invitasjonen for seminaret:

-- 

Leikny Strømme

http://leikny.einerheim.net

Seminar i Dyrkolbotn

10. - 11. juni 2016

Rettstryggleik og lokal eigedomsrett

som føresetnad for demokrati

Fredag 10. juni kl 17.00 – omlag kl 19.00
Laurdag 11. juni kl 10.00 – omlag kl 15.00

Foredrag, diskusjonar, paneldebatt. Ope for alle!

Hovudinnleiarar frå lokalt, nasjonalt og internasjonalt hald:

Michael Forbes, bonde, Skottland, 

Roderick Paisley, jus-professor, Skottland. 

Per Selle, prof. i Samanliknande Politikk v/Univ i Bergen

Ernst Nordtveit, jus-professorar frå Univ. i Bergen,

Sjur Dyrkolbotn, jurist og jordeigar , pt forskar i Nederland 

Fleire andre

Inga førehandspåmelding til programmet. Berre møt opp!

Mat kan kjøpast på Dyrkolbotn Fjellstove.

         Overnatting tingast hjå Fjellstova på førehand, tlf 90 68 01 00


Hovudmann bak seminaret er Otto Dyrkolbotn (76), samfunnsdebattant, småbrukar og jurist frå Romarheimsdalen.
Han har heile livet hatt råderett over eige samfunn og eigne ressursar for bønder og bygder som hovudinteresse.

Dei lovene, og den praksisen vi har hatt i Noreg på området, er unik i verdssamanheng. Men dei er under press. Dei treng diskuterast og verdsetjast.
Dei utanlandske innleiarane er interesserte i korleis ting verkar i Noreg, og kan gje oss døme på andre måtar å gjere ting på.
Dei norske innleiarane vil seie noko om utviklinga her i landet i dag.
Tilhøyrarane må gjerne kome med kommentarar og innspel til det som vert sagt, særleg under paneldebatten laurdag etter lunsj.

Tilskipar: Dyrkolbotn Fjellstove