Hva skjer med eiendomsretten. Vannkraft som eksempel.

Ansvarlig forfatter: Randi Enger

Det følger av vannressursloven § 13 at vannkraftressursene er grunneiernes eiendom hvis ikke salg eller ekspropriasjon allerede er gjennomført. Ettersom disse ressursene som oftest befinner seg i utmark, vil dette i de fleste tilfeller si grendesamfunnenes eiendom i sameie mellom bønder.

Disse ressursene er ikke statens eiendom og heller ikke kommunenes eller storselskapenes eiendom. Et unntak er vannkraftressurser i statens almenninger.

I det følgende vil jeg redegjøre litt for hvorledes det likevel kunne skje at vannkraftressursene som private enkeltpersoner eller lokalsamfunnene deres eide, likevel ble overført til stat, offentlige institusjoner og etter hvert mer og mer til privat pengemakt og private selskaper eller institusjoner.

Eierskapen til vannkraftressursene var etablert og kodifisert lenge før någjeldend e lov ble vedtatt. Ettersom det var bygdesamfunnene som i hovedsak eide disse ressursene, var det selvsagt at de kunne utnyttes av dem selv.  Ifølge NVE: «Utbygd vannkraft i Norge» 1946 var det i 1945 2009 kraftverk i drift i Norge, hvorav langt de fleste mindre lokale kraftverk som forsynte lokalsamfunnet med energi, og i noen tilfeller var store nok til å forsyne nabogrendene og næringstiltak utenfor lokalsamfunnet.

I vår grend, som omfattet flere mindre grendesamfunn, var det 6 - 7 slike kraftverk.

Rundt forrige århundreskifte begynte store industritiltak arbeidet med å få kontroll på de store vannkraftressursene. Jeg nevner som eksempel Norsk Hydro og Elkem. Til å begynne med, allerede før 1910 og frametter, ble fallene kjøpt opp – for en billig penge riktignok - som gjerne innebar at eierne ble lurt opp i stry når verdien skulle fastsettes.  

Allerede tidlig på 1900 tallet kom spørsmålet opp om hvem som skulle avgjøre om kraftutbyggingen var i samsvar med allmenne hensyn, f.eks hensynet til vassdraget som ferdselsåre, fløtningsmuligheter og seinere i særlig grad natur- og miljøhensyn. Staten fikk denne retten. For at overdraging av vassressursrettighetene eller utbygging av dem kunne skje, måtte erververne og utbyggeren ha statlig tillatelse. Han måtte ha konsesjon. Denne konsesjonen hadde selvsagt ingen ting med eiendomsretten til vassdraget å gjøre.  Likevel utviklet dette systemet seg nokså raskt til å bety at dersom noen fikk slik konsesjon, var i realiteten saken avgjort. Hva rettighetsseierne måtte mene ble etter hvert i praksis uten betydning. Ved større utbyggingstiltak fikk i stedet kommunene deres en mindre godtgjørelse i form av såkalt konsesjonsavgifter.

Ved ekspropriasjon fikk falleierne fremdeles en ubetydelig erstatning beregnet etter regler som tok utgangspunkt i reglene for beregning av konsesjonsavgifter. Det betydde blant annet at det ble beregnet hvor mange såkalte naturhestekrefter utbyggingen kunne gi. Disse såkalte naturhestekreftene var det antall hestekrefter en lett kunne regne ut etter  fallhøyden og  den vannmengen pr sek som fløt gjennom elva før og etter utbyggingen.

En meget enkel formel: 

Antall naturhestekrefter = 9,81 x Fallhøyde i m x (Den vannmengden i m3/sek som går gjennom røret etter utbyggingen – vannmengden før utbyggingen)

Både konsesjonsavgifter og erstatningen til de som mistet fallet sitt ble regnet ut med utgangspunkt i denne formelen. Konsesjonsavgiften ble gitt ved et kronebeløp pr naturhestekraft. Erstatningen likeså, men da med et annet kronebeløp. I tilfelle vassdraget ikke forandret vannføring før og etter utbygging fordi det ikke ble oppdemmet, blir naturhestekrafttallet 0, og ingen konsesjonsavgift og heller ingen erstatning. Tilsvarende var det også mange mulige måter å definere fallhøyde på. Regnestykkene rundt dette ble etter hvert meget sinnrike for å få resultatet til å se noenlunde rimelig ut. Feks ble det definert en såkalt minstevannføring som ikke skulle regnes med ved beregning av naturhestekrefter til bruk for beregning av konsesjonsavgifter. Derimot kunne denne minstevannsføringen tas med ved beregning av naturhestekrefter til bruk for fastsetting av erstatning. Det hjalp ikke noe særlig, for denne minstevannføringen var ikke stor, gjerne – og særlig på Vestlandet – under 2 % av middelvannføringen. Dvs at erstatningen ble beregnet ut fra den energien kraftverket innvant ved bare å utnytte minstevannføringen,  som altså kunne være mindre enn 2 % av full produksjon i anlegget.

I norsk rett skal erstatningen i prinsippet beregnes ut fra tapet den lider som mister ressursen sin. Den måten å beregne erstatning på som er beskrevet ovenfor er selvsagt fullstendig meningsløs. Summen som kommer ut har ingen ting med verdien av vassdraget for eierne å gjøre, sier ingen ting om deres tap. Jeg nevner at for å få den slags regnekunster til å se noenlunde tilforlatelige ut, måtte det gjøres mange tilpasninger i de reglene som er beskrevet. Disse tilpassningene ble etterhvert så innfløkte at det måtte egne professorer til for å finne ut av de merkverdige regnestykkene som framkom. Eksperter på slikt ble etter hvert kanskje de viktigste i oreigningssaker. Ingen, hverken advokater, dommere eller politikere brydde seg med å finne ut hva dettet tøvet egentlig gikk ut på. Dvs før en sauebonde på strilelandet sette vaset på plass som teknisk sakkyndig i et skjønn på Sørlandet. Det viktigste av det han hadde å si ble for øvrig godtatt av Høyesterett. Se HR dom 1701 2008.

Parallelt med og i samvirkning med slike finurlige regnestykker som beskrevet ble også en rekke andre tiltak sett i verk for å frata bønder og lokalsamfunn vasskraftressursene sine. Den antakelig viktigste av disse teknikkene ble iverksatt  gjennom den såkalte Samkjøringen. Det var et kartell der bare de største energiselskapene, slike som Hydro og Elkem, kunne bli medlemmer, fra 1938 også staten ved NVE.  Dette kartellet tiltok seg – med støtte fra staten - monopol på bygging av kraftlinjer. Bare 46 av de 2009 kraftverkene som er nevnt ovenfor var store nok slik at de fikk være med i samkjøringen. Samkjøringen kunne dermed stenge alle andre ute. Dermed kunne disse små ikke selge energien sin til andre enn seg selv. De ble nektet adgang til markedet. De aller fleste mindre kraftverk måtte da nedlegges, eller de ble kjøpt opp av storselskapene. Nye kraftverk kunne ikke bygges lokalt også fordi lokalsamfunnene ble utsatt for sterkt press i denne sammenhengen. Hvis de ikke la ned kraftverkene sine eller bygde nye, ville de ble nektet tilknytning til det offentlige nettet seinere. Jf Hans Hindrum: »Elektrisitetsforsyning ved hjelp av statsstøtte», utgitt av NVE 1991, se  bla s. 111.

Energiloven fra 1990 satte forbud mot å stenge noen energiprodusent ute fra nettet. Det førte til at det på nytt ble bygd mange småkraftverk rundt om i Norge, en god del også av rettighetshaverne selv. 

Den samme sauebonden som først tok opp naturhestekraftmetoden og viste at denne metoden var rettslig absolutt uakseptabel prosederte selv et større skjøn, det såkalte Saudaskjønnet, som også ble godtatt av Høyesterett. Ref. Gulating Lagmannsrett, sak 07-176723SKJ-GULA/AVD2.

Bakgrunnen var at noen av naboene hans var blitt fratatt fossen og elva si til fordel for Bkk for litt over 1 mill kr. Dette var et stort og økonomisk meget gunstig utbyggingsprosjekt på ca 150 gwh (150 millioner kwh) årlig energiinnvinning, i følge sauebonden verdt minst 50 mill. kr. Med samme erstatning pr kwh som i det skjønnet sauebonden selv prosederte – som for øvrig gjaldt et langt mindre økonomisk gunstig fall enn naboens foss – skulle naboenes erstatning vært minst 150 mill kr.

Etter slike resultater også i rettsapparatet skulle en tro at slaget om falleiernes rettigheter mer eller mindre var vunnet. Slik gikk det ikke. Sauebonden var blitt gammel, nærmet seg 80 år og kunne ikke lenger være aktiv i denne kampen. I mellomtiden har maktapparatet, også med støtte fra Høyesterett, konstruert opp en mengde nye sofistikerte metoder for å fravende falleiere og lokalsamfunnene deres vasskraftressurser eller det meste av inntektene fra dem. I dag er vasskraftressursene ikke stort mer til nytte for eierne og lokalsamfunnene deres enn tidligere.

Dette er ingen tilfeldighet. Det er virkningen av en overordnet politisk og juridisk prosess som tar sikte på å overføre naturressurser til staten og det offentlige og i neste omgang til pengefolket. Absolutt ingen i maktapparatet, hverken det politiske apparatet eller andre deler av dette apparatet, har stilt spørsmål ved hvordan slikt kunne skje eller hvorfor.

Den del av media som har litt makt har heller ikke mælt et ord.

Jeg håper å få anledning til å fortelle litt mer om hvorledes dette bar til.

Småkraft

Ansvarlig forfatter: Randi Enger

Vannkraftressursene i Norge tilhører i utgangspunktet bønder eller lokalsamfunnene deres i sameie. Slik har det alltid vært, i dag kodifisert i vannressursloven § 13.

Fra forrige århundres begynnelse og framover ble en vesentlig del av disse ressursene fratatt eierne ved oppkjøp og ekspropriasjon, i praksis ved finurlige grep og til bare en brøkpart av verdien. 

Særlig fra 1920 årene ble mange av overdragelsene gjort ved at det ble gitt konsesjon etter lovverk som skulle sikre at allmenne hensyn ble ivaretatt ved overdragelsen. Dette hadde selvsagt ingen ting med eierforholdene å gjøre. Likevel ble slike konsesjoner gjerne automatisk oppfattet å gi rett til også å overta ressursen mot en ubetydelig godtgjørelse til eierne. Et av de finurlige tiltakene for å fravriste eierne ressursene deres var den såkalte naturhestekraftmetoden for beregning av erstatning ved ekspropriasjon og av verdier  i handel og vandel. Metoden har ingen relevans for beregning av slike verdier unntatt muligens i en viss utstrekning ved oppdemming eller regulering av vannfall.

Slike juridiske og praktiske knep ble systematisk brukt i samvirkning med andre tilsynelatende mer synlige politiske og juridiske tiltak. Det viktigste var sannsynligvis etableringen av den såkalte Samkjøringen der de store kraftselskapene og staten ved NVE var medlemmer fra 1938. Denne samkjøringen skaffet seg en monopolstilling ved bygging og drift av kraftlinjer. Dermed kunne de stenge alle andre ute fra nettilgangen og såleds for markedet for energi. Lokale falleieres egne, oftest mindre kraftanlegg, kunne dermed stenges ute fra energimarkedet. Verdien av deres fallretter falt dramatisk. Mindre kraftverk og fallrettigheter ble solgt i hopetall til bare en brøkdel av den reelle verdien ved bruk av metoder som fortalt om ovenfor. I følge NVE var det i 1945 2009 kraftverk i Norge, de fleste bygd av ressurseierne selv. Men bare 46 av alle de 2009 var store nok til at de fikk være med i samkjøringen. Rundt 1900 av disse mindre kraftanleggene ble nedlagt. Noen ble solgt til storselskapene. Nye kom ikke til også fordi om så skjedde, fikk ikke eierne og lokalsamfunnene deres tilgang til offentlig eigde anlegg seinere, og heller ikke til kraftlinjer, og det selv ikke om de skulle bruke energien selv. Prisene for energi fra offentlig eide kraftanlegg og gjennom offentlig eide kraftlinjer var for øvrig gjerne høyere enn fra egne lokale kraftanlegg og energien dyrere enn det som ble betalt i byene.

Energiloven fra 1990 gjorde delvis slutt på denne uverdige tilstanden. Som følge av loven ble det forbudt å stenge noen ute fra nettet. Hensikten med loven var ikke å åpne for lokal kraftutbygging i ressurseiernes egen regi. Hensikten var å lette omsetningen av energi i en mer liberal retning. Men særlig i Nordhordland så lokale falleiere med en gang at dette kunne åpne for lokal utbygging av falleierne selv.

Et program  eller modell for hvordan dette konkret kunne og burde gjøres ble utviklet der i 1996, men allerede før den tid hadde noen av dem satt i gang arbeid med egne anlegg. Fra før var det i Norge en årlig energiinnvinning fra vannkraft på omlag 130 Twh, dvs 130 milliarder kilowattimer. Det var igjen omlag 70 Twh vannkraftressurser som kunne utnyttes, hvorav rundt 35 Twh kunne ansees forsvarlig økonomisk og ut fra natur- og miljøhensyn.

Jeg understreker at det i hovedsak var småbønder på strilelandet nord for Bergen som først så og utviklet disse mulighetene. Lederen deres var Otto Dyrkolbotn. Men de fikk også med seg folk med teknisk og økonomisk kompetanse. Særlig ble direktøren for ett mellomstort regionalt kraftselskap, Arne Steen i Nordhordland Kraftlag, en viktig medspiller.

Men de fleste i kraftbransjen var sterkt i mot slike tanker, en revolusjon innen næringen som kunne true deres egne interesser. Også representanter for institusjoner som en kunne tro ville være positive stilte seg likegyldige eller negative til denne utviklingen til å begynne med. Det gjaldt både bondelaget og småbrukerlaget og merkelig nok ikke minst vannkraftkommunenes landssammenslutning ved Caroline Lund.

Det var derfor først initiativtakerne selv, hovedskalig småbønder – sauebønder – de fleste som måtte føre kampen for å sette disse tankene ut i livet. De måtte også selv skaffe seg den kompetansen, inklusive et par embetseksamener i jus, en av dem også doktorgraden, for å kunne håndtere et hvilket som helst problem som måtte oppstå.

Arbeidet hadde stor framgang. Rundt år 2000 var det planlagt eller bygd småkraftanlegg på til sammen rundt 8 – 10 Twh årlig energiinnvinning, av det trolig  2- 3 Twh av falleierne selv. Resten var planlagt eller bygd av mer kapitalsterke selskap utenfra. Men de aller fleste av disse hadde leieavtaler med falleierne, gjerne for enn periode på 40 år før fallrettene og anleggene skulle falle tilbake til eierne eller lokalsamfunnene deres. I mellomtida skulle det betales falleie til ressurseierne. Dette var en dramatisk endring fra tidligere da falleierne mistet ressursene sine til utbyggerne for alltid, og tilbakefall eventuelt skulle skje til staten, ikke til falleierne eller bygdesamfunnene. Bare kommunene, ikke ressurseierne, fikk en forholdsvis ubetydelig årlig sum i form av konsesjonsavgifter.

Etter hvert ble det dannet organisasjoner som skulle ivareta småkraftutbyggernes interesser. Dessverre førte dette til at næringens betydning for lokalsamfunnene og ressurseierne etter hvert kom i bakgrunnen. I stedet ble rene økonomiske interesser for utbyggerne det sentrale, mens betydningen for ressurseiernes og lokalsamfunnenes mulighet til å beholde kontrollen og eierskapet til ressursene og for deres mulighet til å greie seg i distriktene kom i bakgrunnen. Småkraftforeningen er ikke noe unntak.

I mellomtida arbeidet de opprinnelige grynderne med mer overordnede politiske og juridiske problemer. Otto Dyrkolbotn var f.eks teknisk sakkyndig vitne i Møllensaka der synspunktene hans vant fram i Høyesterett.Jf dom 1701 2008. Han prosederte også selv flere skjønn, bl.a det såkalte Saudaskjønnet. Høyesterett godtok i dette skjønnet etter anke fra motparten, som i realiteten var Elkem, at selskapet måtte tåle en erstatning som var mer enn 100 ganger så høy som i noe annet kjent skjønn tidligere. I tingretten i den såkalte Jørpelandsaken fikk han også medhold i at den overflatiske og skjematiske framgangsmåten ved behandlingen av oreigningssaker som var blitt vanlig tidligere ikke kunne aksepteres og at oreigningstilatelsen dermed måtte kjennes ugyldig. 

Jørpelandskjønnet ble påanket. Otto var da blitt så gammel og syk at han ikke kunne prosedere i de høyere domstolene. Resultatet i Høyesterett ble at de ankende storselskapene vant fram, men ikke med den begrunnelsen at tingretten hadde tatt feil med hensyn til krav til frangangsmåten i oreigningssaker. Begrunnelsen var langt mer alvorlig: Her var det tale om overføring av vann fra en elv til en annen. Og da hadde ikke falleierne i den elva der vannet ble fjernet mistet eiendommen sin, fallrettene, fordi de fremdeles kunne bygge ut fallet selv om det ikke lenger var vann i elva! De strenge reglene som må følges når noen fratas eindommen sin gjelder da ikke og dermed var det helt i sin orden at f.eks Bellona i Oslo ble spurt om sitt syn på vassdragsreguleringen på Jørpeland i Ryfylke, mens vassdragseierne, småbøndene der, ikke ble det.

Seinere er kommet til mange rettslige avgjørelser som ligner på denne. Mønsteret er at storselskapene får rett til å bygge ut, ressurseierne ikke, med den begrunnelsen i ulike varianter at det er mest samfunnsgagnlig å gi slike selskaper medhold. Selvfølgelig det rene sludder. Dette er i realiteten overføring av småfolks og lokalsamfunns eiendom til staten og i neste omgang oftest til pengefolket. Det er også utviklet et utall finurlige teknikker for å komme rundt energilovens forbud mot å stenge noen ute fra nettet, og dessuten enda mer alvorlige juridiske tiltak som direkte gjør det mulig både for norske og utenlandske kapitaleiere å overta eiendomsrett til norske vannkraftressurser. Jeg nevner som eksempel at det er vedtatt en forskrift til oreigningsloven som i kombinasjon med vassdragslovgivningen og EØS reglene ikke bare lar enhver i hele Europa få overta norske småkraftressurser. Det åpnes også for at alle disse kan gjennomføre slikt erverv ved oreigning. Saudasaken gjaldt en slik oreigning. Hjemfallsreglene gjelder i slike tilfeller overhodet ikke.

I dag er trolig mer enn 3/4 deler av småkraftverkene overtatt av storselskap, de fleste utenlandske, med Aquila i spissen

Utmerket sier høyreordførerne i Tysnes og Masfjorden i følge Bergens Tidende. 

Otto Dyrkolbotn arbeidet mye i forhold til Stortinget for å få en vannressurslov som gjorde det mulig for falleiere og lokalsamfunn å bygge ut vannkrafta si selv. Han oppfattet John Dale, som var saksordfører for denne saken, som rimelig lydhør. Men han fikk ikke gjennomslag for å stoppe den forskriften som er nevnt ovenfor. Vannressursloven som åpnet for forskrift ble vedtatt mot en stemme i Stortinget. Lovforslaget ble fremmet av Marit Arnstad som energiminister for Senterpartiet. Det ble støttet av SV med bl.a Halgeir Langeland som sentral representant.

Den eneste som stemte mot var Steinar Bastesen.

Media var taus.

Hva skjer i Romarheim/Urdal i indre Osterfjorden – og antakelig i noen tusen andre utkantbygder i Norge

Ansvarlig forfatter: Randi Enger

I Romarheim/Urdal (R/U)skolekrets var det for 100 år siden på det nærmeste 100 gårdsbruk med kyr og melkeproduksjon. I dag er igjen ett – 1. Gårdene var små. Småbruk ville vært en rettere betegnelse. Men selv på de mest ynkelige av dise gårdene eide brukeren plassen sin selv, eller han hadde i det minste en anstendig leieavtale med grunneieren som i prinsippet gjorde han til fri mann med bla stemmerett så langt tilbake som til 1814 ved valg av utsendinger til Eidsvoll.  

Trass i nokså skrale tradisjonelle jordbruksressurser greide folk seg her ganske greit. De eigde jorda si selv, og eigde også utmarka med de fleste ressurser som fanst der, som skog og beite, jakt og fiske, men også ressurser som vannfall, de fleste mineraler og lokaliteter for fiskeoppdrett. De fleste ressursene i fjorden ble ansett å tilhøre allmennheten hvor alle hadde tilgang til fiskeri, men også deler av disse ressursene var lokalsamfunnets eiendom, feks faste fiskeplasser for laks.

I Romarheim/Urdal var singel og sand den viktigste lokalt eide ressursen. Folket der og i noen nabogrender bygde opp det største næringstiltaket som noensinne har vært i indre Osterfjorden. De kuhnne dermed selv ta ut massene og selv frakte dem til markedet, dvs i hovedsak til Bergen, med egne båter. Til å begynne med etablerte de to selskaper, ett for fraktebåtene, allerede i 1915, og et annet for grupeeierne litt seinere. Etter krigen fusjonerte selskapene. Det så ikke ut til å plage dem i samarbeidet at massene jo tilhørte gårdene alene, og heller ikke at særlig fraktebåtrederne og mannskapet deres i mangt framstod som radikalere, som blant annet meldte seg inn i Norsk Sjømannsforbund rundt 1930, dvs både rederne og mannskapet deres!

Rike ble ingen i RU. Men de greide seg bra. Og de bygde opp et sterkt og mangfoldig lokalsamfunn, både med hensyn til næringsliv og kulturelt. Jeg nevner også at i dette området fantes det ikke en eneste nazist under krigen. Folket her bygde opp en ganske enestående motstandsbevegelse som ble ledet og handlet uten særlig respekt for den offisielle hjemmefrontledelsen i Oslo. Ikke særlig populært i de kretser!

Men så oppdaget storsamfunnet og pengeinteressene der, verdien av vannfall, mineraler, lokaliteter for fiskeoppdrett, arealer for hyttebygging mv. Slike ressurser ble etter hvert fravendt bygdesamfunnet til lita eller ingen betaling. Nærmere, mer nøyaktig om hvordan dette skjedde håper jeg å komme tilbake til.

Romarheim/Urdal skolekrets gikk til grunne. Noen eksempler på fornedringen:

I RU var det tidligere 5 skolekretser som etter hvert ble slått sammen til Romarheim/Urdal skolekrets. Også denne skolekretsen, RU, ble nedlagt på 1990 tallet. Her var 3 dampskipsekspedisjoner, 3 postkontor og 4 butikker, i dag borte alt sammen.  

Her fantes en rekke  sosiale institusjoner og dessuten mange mindre næringstiltak, så langt jeg kan se f.eks omlag 10 lokale sagbruk og nesten like mange lokale småkraftverk som folket her hadde bygd selv og som gav strøm til disse grendesamfunnene.

Alt er bort nå. Og kanskje aller mest alvorlig: Det sterke kulturelle og politiske engasjementet som vi fant her: Stein dødt det meste. 

De fleste gårdene i området låg langs fjorden. Men det fantes også en del vanskelig tilgjengelige fjellgårder i området.

Min svigerfar drev gården som i dag er den høyestliggende gården i hele Nordhordland som det fremdeles bor folk på. Han var vel den fremste lokale motstandsmannen i sin skolekrets under krigen, som leder for en undergruppe av den viktigste, i hovedsak borgerlige motstandsorganisasjonen i området. Det var en organisasjon som opptrådte meget selvstendig i forhold til motstandsledelsen og maktpparatet ellers i Oslo. Særlig reagerte de kraftig da denne ledelsen ville utnevne medlemmene til kommunestyrene.

Svigerfar arbeidet også for andre langt mer venstreradikale organisasjoner som Saborg og NKP. Min mann husker krigen. Han husker da meldingen kom om at læreren til svigerfars søsken var torturert i hjel av Gestapo, og han husker da svigerfar ble arrestert og forferdelig torturert av det samme Gestapo noe seinere. Han gjenvant aldri sin helse. 

Men allerede før dette hadde svigerfar bygd ut gården slik at ressurser som jakt og fiske, beite, skogsdrift, natur og vannkraft kunne utnyttes effektivt på gården. Bla hadde han bygd på gårdshuset slik at han kunne ta mot jegere og andre farende folk som betalende gjester og han hadde satt i gang utbygging av et mindre kraftverk som kunne gi strøm til gårdene, dvs ikke bare vannkraft som energi til kvernhuset men også til elektrisitet.

Barna hans fortsatte dette arbeidet med å finne fram til egne utnyttingsformer for flere av gårdens ressurser. De bygde feks det de kalte gjestehus og leirskole.De fikk ingen støtte til dette, ingen refusjon for mva og ingen tilskudd fra DUF, bare lån. Tvert i mot ble de møtt med forbitret motstand både fra deler av kommuneforvaltningen og storselskap som Norsk Hydro og BKK, særlig da det gikk opp for disse at småbrukerne hadde et overordnet program for det de tok seg til. De ville gjøre det mulig for lokalsamfunnet å nytte ut sine egne ressurser, deriblant utvikle/bygge opp kompetanse slik at det kunne greie dette. Men da kom de i skarpt konflikt med storselskapene og til dels også statens interesser i å få kontroll på de viktigste av lokalsamfunnets ressurser. Denne konflikten gikk i særlig grad tilbake til krigen. Da var det f.eks i følge NVE 2009 kraftverk i Norge. De aller fleste nedlagt noen år seinere, eller overtatt av storselskap.

 I RU utviklet konflikten seg ganske raskt til det vi kan kalle et politisk ragnarok der flere av søsknene og deres medarbeidere ble aktive i politikken både lokalt og mer sentralt, også som medlemmer i kommunestyrer og fylkesting. De vant fram i det meste. Bla var det i hovedsak denne gruppa og deres hjelpere som greide å hindre at Eikefetvassdraget ble utbygd til fordel for Norsk Hydro. Det var ikke naturvernorganisasjonene!

Seriøse forskere som Torgrim Titlestad forstår nå at tingsystemet og  leidangsordningene er en vesentlig faktor i utviklingen av det norske demokratiet. Det var også en del av forutsetningen for at samfunnet utviklet seg slik at småbøndene kunne utvikle næringer på grunnlag av ressurser som de selv eide, og for at folk her så enstemmig gikk til kamp mot nazisme og tyskervelde. En annen forutsetning var at lokalsamfunn og småbønder hos oss faktisk eide disse ressursene selv i langt større grad enn i noe annet land i verden. 

Det var denne egenskapen ved det norske eiendomssystemet som gjorde det mulig for folk her å bygge ut næringer i tilknytning til jordbruket og som gjorde at de greide seg bra selv om jordveien var aldri så skral. Det var også dette som gjorde det mulig for svigerfar og hans etterkommere å fortsette dette arbeidet etter at krefter i storsamfunnet hadde gjort ende på de viktigste av disse næringene. Hvordan kunne det gå til? Jeg håper å kunne fortelle mer om det i en annen sammenheng.

Dessverre forstod ikke venstresida stort av dette. At fjellstova og leirskolen etter at resten av grenda ikke lenger eksisterer som et lokalsamfunn skal kunne greie seg inn i framtida slik situasjonen nå er blitt er på det nærmeste utenkelig. Også venstresida har en betydelig del av ansvaret for at det er blitt slik.

Bygda dør

I Romarheim/Urdal skolekrets og nabogrendene innerst i Osterfjorden fantes ikke en eneste embetsmann eller borger. Ingen prest, ingen lensmann, ingen som helst med tilknytning til embetsverk, borgerskap eller forvaltning ut over dem selv som  folkevalgte i kommunestyrer og i andre folkevalgte organer. Der var noen lærere –  særdeles dyktige lærere – med overordnede og til dels det en kunne kalle politiske perspektiv på lærergjerningen. Men nesten alle diisse var født og oppvokst i grenda.

De som ikke kunne få plass på gårdene ble gjerne håndverkere som tømrere og murere der også håndverktradisjonene var nært knyttet til gårdene. De tok gjerne arbeid utenfor sine egne grender. Det spøkes fremdeles med at de ikke hadde noe særlig i mot de mange bybrannene i Bergen! Det var også en god del som drev fiske eller fraktefart, men da oftest slik at skutene deres hadde hjemstavn i grenda de kom fra.

Gårdene deres var små med skral jordveg. Likevel greide de seg bra, både bøndene og de jordløse i grenda. De var ikke hjelpeløse eller fattige - selv om ingen var rike.

Grunnen til dette var at de eide jorda si selv, ikke bare innmarka, men også utmarka med de fleste av de ressursene som fantes der, deriblant ressurser som vannkraft, mineraler og lokaliteter for fiskeoppdrett.

 I RU var mineraler, singel og sand, den viktigste av disse ressursene. Med grunnlag i denne ressursen bygde de opp sin egen næring  gjennom det største næringstiltaket som noensinne har vært i området. De greide da også å holde på avstand pengeinteresser særlig fra Bergensområdet som ville overta kontrollen med disse mineralene. 

Det gikk bra fram til etter krigen. Da overtok etter hvert disse ressursene. Under krigen hadde motstandsarbeidet mot nazisme og tyskervelde stått sterkt i disse grendene. Folk her var meget selvsendige, og det ble konflikter med den offisielle motstandsledelsen i Oslo. Særlig nektet den lokale ledelsen å være med på den offisielle ledelsens standpunkt om at kommunestyrer og fylkesting skulle utnevnes og ikke velges straks krigen var slutt. Ledelsen i det offisielle motstandsarbeidet og deres representanter i Bergen var sterkt delaktige i arbeidet for å overføre lokalt eide ressurser som vannkraft, mineraler og seinere særlig, ikke  minst lokaliteter for fiskeoppdrett, at de skulle overføres fra lokalsamfunnene til pengeinteresser utenfor disse eller direkte til staten

Dette fikk former og uttrykk som etter hvert ble ganske forferdelige. Dette området ble således et nytt eksempel på det en kunne kalle Kibergsyndromet. Men folket her fikk aldri hjelp fra noen. Deres form for sosialisme hadde ikke utgangpunkt i Marx sine teorier.  Den hadde sitt utgangspunkt i det norske tingsystemet, leidangsordningen og et syn på eiendomsretten som var utviklet gjennom mer enn tusen år, og som i mye større frad enn i noe annet land i verden gav også småfolk eiendomsrett eller kanskje vi skulle si, gav dem rett til beføyelser over lokale ressurser, som er ukjent ellers i verden.

Min svigerfar og seinere de fleste av hans barn var i særlig grad representanter for det syn at lokale ressurser måtte utvikles lokalt. Også etter krigen bygde de egne tiltak på familiegården. Det mest kjente av disse tiltakene kalte de «fjellstove og leirskole». Men de bygde også ut andre tiltak, feks anlegg for utnyttelse av egen vannkraft.

Arbeidet ble møtt med innbitt motstand fra storselskap som Norsk Hydro og BKK , det store regionale kraftselskapet, og fra deler av lokalforvaltningen og statsapparatet. 

For dette var ikke bare et lokalt anliggende. Mye av det de gjorde fikk virkninger langt ut over dette lokalsamfunnet. Feks fikk ei gruppe av bønder i Modalen i størrelsesorden 1,5 mill kr i erstatning, medregnet det 25 % lovbestemte tillegget, da vannfallet deres ble ekspropriert. Mye for lite for slike fall sa min mann, en parodi på rettsikkerhet. Hvoretter han, sauebonden, tok juridisk embetseksamen og advokatbevilling. Deretter prosederte han selv lignende skjønn, bla det såkalte Saudaskjønnet. Resultatatet fra dette skjønndest tilsa at Modalsbøndene burde hatt minst 150 mill kr for elva si, kanskje så mye som 300 mill.kr. Høyesterett godtok Saudaskjønnet. Likevel er dette skjønnet, og flere andre temmelig  bemerkelsesverdige resultater som min mann oppnådde i rettsvesenet gjemt vekk for offentligheten.

Men storselskapene og ekspertisen i statsapparatet og rettsappparate, som ikke var glad i småbønder,kjente nok til det meste. Dette var farlig det! 

 I 2004 tipset Berge Furre min mann om at han burde be om innsyn i den ulovlige mappa si hos POT. Min mann hadde ingen anelse om at han hadde vært i POT sitt søkelys. Han hadde vel sympati for en del av det venstresida stod for, men hadde aldri hatt noen direkte kontakt med disse gruppene. Historien forteller noe om hva POT og maktappparatet egentlig var redd for. Det var neppe de mest høyrøstede revolusjonære. 

Søsknenes kompetanseoppbygging for å kunne håndtere byggeprosjektene og vanskelige situasjoner fikk et enormt omfang. Ingen av dem har hatt normal skolegang eller studier fram til embetseksamen. Den eldste av dem f.eks har bare 6 år på folkeskole. Deretter begynte han på anleggsarbeid et par uker etter at han fylte 14 år. Det meste av videregående utdannelse tok han som såkalt privatist. Det gjaldt også embetseksamene på universitetet, der han bare møtte fram og tok eksamen når han mente han kunne nok.Slikt var nøvendig for at familien kunne greie seg under farens sykdom. De fleste søsknene bygde opp kompetanse på lignende måte selv om familiesituasjonen ble noe lettere da faren fikk krigspensjon fra ca 1960. 

I alt rundt 10 hovedfag/master - eksamener er tatt på lignende måte. Likeledes har 5 – 6 personer med tilknytning til dette miljøet tatt doktorgraden, minst en av dem ved  venstreorienterte eliteuniversitet i utlandet. 

Men også ved politisk arbeid og samfunnsengasjement og i det daglige har de satt på dagsorden vesentlige spørsmål av betydning for utviklingen av demokratiet i Norge. Fornedringen av R/U skolekrets og av lignende samfunn rundt om i Norge har sin årsak i storsamfunnet og pengekreftenes håndtering av problemstillinger som følger av dette.

Fjellstova og leirskolen eksisterer og drives rimelig greit fremdeles. Institusjonen planlegger nå aldersboliger for de som for snart 50 år siden tok initiativet til tiltaket og som nærmer seg 80 år. Men de tiltakene og konfliktene som har ødelagt Romarhem/Urdal skolekrets er fremdeles virksomme, og enda sterkere enn før. Fjellstova har til nå greid seg gjennom de stormene som fulgte av dette. Men det slitet og de påkjenningene som dette har påført kan ikke forttsette. Tredje generasjon som nå er i ferd med å overta anlegget må kunne regne med å slippe slikt. 

Med den kompetansen de nå har ervervet seg vil de kunne arbeide på det nærmeste i enhver institusjon eller storselskap i Norge. Men hverken de eller samfunnet kan vel være tjent med at de feks blir forskere som forsker på fiskefor så John Fredriksen kan bli enda riklere, mens lokalsamfunnet deres går til grunne.

 Men slik verden nå er blitt, hvem kan kreve noe mer? Er det slik maktapparatet vil ha det?   

Norsk eiendomsrett

Ansvarlig forfatter: Randi Enger

I Norge eier bøndene i utgangspunktet jorda si selv, også utmarka med de ressursene som finnes der. Slik er det ikke i noe annet land i Europa. Det har gitt bønder og småfolk i Norge en langt sterkere rettslig og polittisk stilling enn det som er vanlig i andre land.

Denne rettstilstanden og politiske maktstilling som dette innebar har utviklet seg over lang tid, trolig mer enn 1000 år. Over tid har også innholdet i denne ordningden endret seg, noen vil si den har utviklet seg og antatt nyere former. F.eks ble mange gårdsbruk overført til kongemakt og kirkemakt, særlig i tida etter svartedauden i 1349. Fra reformasjonen og utetter ble ganske mange gårder også solgt til rikfolk, til såkalt kondisjonerte, særlig i byene. En periode var andelen rene selveiergårder nede på 10 – 11 % av alle gårder. Et unntak skal visstnok være Osterøy hvor andelen i følge bygdeboka aldri kom under 30 %.

I tida etter reformasjonen ble en stor del av gårdene igjen overtatt av selveiende bønder, de fleste av leilendinger som i mellomtida hadde drevet gårdene. Dette skjedde til noe ulike tidspunkt. I indre Osterfjorden, Modalen og Eksingedalen særlig fra år 1700 og frametter. I Radøy antakelig noe seinere. En del av utmarksressursene var i mellomtida gått tapt, særlig mineraler. Sølvet på Kongsberg er mitt, sa Kristian Kvart rundt år 1620. Tyngre mineraler, med egenvekt mer enn 5 Kg/dm3 ble f.eks statens eiendom. Men lettere mineraler ble i hovedsak beholdt av bøndene. (jf mineralloven fra 1952) Vannkraft tilhørte fremdels falleierne, dvs oftest grunneierne i sameie. (jf dagens vannressurslov § 13)

Jeg nevner her at det ikke var særlig stor forskjell mellom selveiende bønder og leilendinger.Også de såkalte leilendingene hadde en enestående maktstilling i Norge som var ganske uhørt i resten av Europa. F.eks fikk leilendinger med leieavtale på ned til 10 år stemmerett ved valg av utsendinger til Eidsvoll i 1814.  

Prester og skriftlærde og rike borgere prøvde seinere å avgrense denne maktstillingen. Men den posisjonen som eiendomsretten gav bønder ble likevel et vesentlig element i videreutviklingen av det norske demokratiet, sammen med institusjoner som alt langt tidligere var vokst fram på bakgrunn av det vi kan kalle norsk eiendomsrett.

Denne eiendomsretten atskilte seg fra såkalt føydal eiendomsrett som i samfunn der kristendommen rådde tok utgangspunkt i en forestilling om at Gud eide alt. Gud kunne så overgi denne retten eller deler av den til kongemakt, eller tidvis kirkemakt, som så delegerte deler av den til adel og prelater og deres institusjoner. Og så videre delegering nedover i samfunnshirarkiet. Men i de aller fleste land ikke så langt ned at bøndene fikk noen del av eiendomsretten. 

Siden makteliten mente dette var en Guds ordning, kunne kongen og eiendomsbesitterne gjennomføre den med makt, våpenmakt og tvang. Slikt ble oppfattet som en del av Guds orden og derfor rett og riktig selv om ordningen neppe var noe annet enn en legitimering av den sterkes maktbruk og undertrykking av den svake, altså stikk imot Guds ord! Liknende ordninger ble ellers utviklet i  «hedningeland» også og gjerne med en religiøs begrunnelse at dette var i samsvar med religiøse forestillinger om hva som var rett og riktig.

I Norge hadde samfunnsdannelsen et annet utgangspunkt. Høvdingenes makt berodde i mindre utstrekning på våpenbruk og tvang. Det viktigste virkemiddel i det tidlige høvdingesamfunnet var ordningen med gaver til dem høvdingen ville knytte til seg. Ved dette ble det etablert en i hovedsak frivillig ordning der bøndene deltok i høvdingens maktapparat medregnet hans militære styrker. Til gjengjeld var det høvdingens plikt å forsvare det lokalsamfunnet han rådde over.

Parallelt med dette, og antakelig som et resuiltat av denne formen for eiendomsrett med tilhørende makt til bøndene, ble utviklet andre ordninger som styrket bøndenes maktstilling. Jeg nevner det norske tingsystemet der bøndene selv var dommere, leidangssystemet (som kan sees på som  en forløper for alminnelig verneplikt), vetebrenning ved fare osv.

Under samlingen av Norge til et rike begynte det føydale synet på eiendomsrett å slå gjennom i forholdet mellom konge og hans undersåtter. Harald Hårfagre tok «odelen» fra bøndene. Dvs han tok eiendomsretten fra dem, den eiendomsretten som etter hvert var blitt knyttet til slektas rett til å overta foreldras eiendomsrett til gården ved generasjonsskifte og til å skattlegge eiendommen og bonden. Etter alt å dømme var de norske kongers begeistring for hvite Krist og kristendommen nettopp begrunnet i at denne religionen gav dem mye mer makt enn tdligere høvdinger og legaliserte overgrep mot undersåttene på linje med kongene der føydalismen rådde.

Men Harald Hårfagre eller seinere konger vant aldri helt fram med tanken om å gjøre Norge til et føydalt samfunn med konge og seinere kirken og enda seinere staten og rike borgere som de overordnede maktorgan i landet. En del av representantene for disse gruppene hadde vel ingen ønsker eller målsettinger om det heller.

Håkon den gode så trolig ikke Norge for seg som et helt ut føydalt samfunn.

Håkon godtok tingsystemet og det vesentlige innholdet i den gamle eiendomsretten, deriblant også odelsinstituttet. Han bygde også ut leidangsystemet og andre forsvarsordninger. Seinere konger bygde dette videre ut, riktig nok samtidig som de økte egen makt, f.eks ved at det ble kongen som utnevnte dommerne på tinget.  Men det var fremdeles de fremste mellom bøndene som ble dommere, i hvert fall på bygdetingene.Og de gamle lovene ble stort sett respektert. Særlig etter svartedauen slo riktig nok element fra det føydale tankegodset gjennom. Kirke og konge overtok de fleste gårdene som eiere.  Men ikke så lenge etter reformasjonen ble gårdene igjen kjøpt opp av bøndene som dermed ble fullverdige selveiere.

Dette endret seg betydelig fra forrige århundreskifte og frametter. De store pengeinteressene og dermed staten såg verdien av mange av de naturressursene som tilhørte bøndene eller lokalsamfunnene deres, vannkraftressursene blant annet. Slike ressurser ble etter hvert fravendt lokalsamfunnene. Det fikk dramatiske virkninger.

Romarheim/Urdal skolekrets i indre Osterfjord bestod opprinnelig, ved forrige århundreskifte, av 5 skolekretser, i dag er ingen igjen, heller ikke den sammenslåtte R/U skolekretsen som ble nedlagt på 1990 tallet. Der var ca 50 gårdsbruk med kyr, i dag 1 igjen.

 Vi hadde 4 butikker, 3 dampskipsekspedisjoner, 3 postkontor 5 – 6 lokale kraft anlegg og en lang rekke sosiale og lokale, kulturelle organisasjoner og lag. Dessuten høyst levende samfunnsbevisste og politisk engasjerte innbyggere som bygda kan være stolte av i dag. Men nå er det få av oss som klarer å leve opp til disse idealene. Er de som var det iferd med å forsvinne og bli borte?   Her er ingen butikk, intet postkontor, ingen damskipsekspedisjon, ingen skole, intet lokalt kraftverk fra den tiden, bare et lite kraftverk som er bygd seinere. Her og i våre bygdesamfunn ellers er det store politiske og kulturelle engasjementet borte, bortsett fra aktiviteter rundt bedehus og grendahus, som jo selvfølgelig er prisverdig, men som  ikke utfordrer samfunnsordning og maktapparat. 

Gårdene til de som bygde opp dette samfunnet var små. Men de eide forholdsvis store ressurser av sand og singel. Og de greide å bygge opp den største næringen i hele indre Osterfjorden utenom jordbruket ved å utnytte denne ressursen. De kunne dermed greie seg rimelig godt, selv om gårdene som tradisjonelt jordbruk ikke var mye å leve av for de fleste.

De ble fratatt denne ressursen ved økonomiske og politske manøvrer. I dag er det et belgisk firma som eier mineralene. Trolig  så mange som 10 – 12 av bygdefolket har godt betalt arbeid der og dessuten arbeid  for en del som hører hjemme annet steds. Utmerket sier politikere og økonomer, og blåser i resten av oss!

Tusenvis av mindre bygdesamfunn rundt om i landet lider samme skjebne. De blir fratatt ressursene sine som kunne være annet enn singel og sand. I nabogrendene til R/U har antakelig vannkraft vært den viktigste av de ressursene som lokalsamfunnet ble frarøvet. Folket på slike steder fornedres, blir fattige og kan ignoreres av storsamfunnet utenfor og er dermed ikke mye å bry seg om for media heller.

Den føydale formen for eiendomsrett må med nødvendighet føre til slike tilstander. Noen bør med styrke se nærmere på hva det er som skjer her og andre steder, også i forhold til utplyndring av fattigfolk ellers i verden. Eller er det kan hende allerede åpenbart at dette vil avdekke forhold som ikke er til å leve med i den såkalte siviliserte verden – det vil si for dem i denne verden som fremdeles har litt samvittighet igjen og f.eks tar seg umaken med å studere litt nærmere hva som kan være innholdet i den siste delen av det store kjærlighetsbudet.

Bygda dør

Ansvarlig forfatter: Randi Enger

I Romarheim/Urdal (RU) skolekrets og nabogrendene innerst i Osterfjorden fantes det før krigen ikke en eneste embetsmann eller borger. Ingen prest, ingen lensmann, ingen som helst med tilknytning til embetsverk, borgerskap eller forvaltning ut over dem selv som  folkevalgte i kommunestyrer og i andre folkevalgte organer. Der var noen lærere –  særdeles dyktige lærere – med overordnede og til dels det en kunne kalle politiske perspektiv på lærergjerningen. Men nesten alle diisse var født og oppvokst i grenda.

De som ikke kunne få plass på gårdene ble gjerne håndverkere som tømrere og murere der også håndverktradisjonene var nært knyttet til gårdene. De tok gjerne arbeid utenfor sine egne grender. Det spøkes fremdeles med at de ikke hadde noe særlig i mot de mange bybrannene i Bergen! Det var også en god del som drev fiske eller fraktefart, men da oftest slik at skutene deres hadde hjemstavn i grenda de kom fra.

Gårdene deres var små med skral jordveg. Likevel greide de seg bra, både bøndene og de jordløse i grenda. De var ikke hjelpeløse eller fattige - selv om ingen var rike.

Grunnen til dette var at de eide jorda si selv, ikke bare innmarka, men også utmarka med de fleste av de ressursene som fantes der, deriblant ressurser som vannkraft, mineraler og lokaliteter for fiskeoppdrett.

 I RU var mineraler, singel og sand, den viktigste av disse ressursene. Med grunnlag i denne ressursen bygde de opp sin egen næring  gjennom det største næringstiltaket som noensinne har vært i området. De greide da også å holde på avstand pengeinteresser, særlig fra Bergensområdet, som ville overta kontrollen med mineralene. 

Det gikk bra fram til etter krigen. Da overtok likevel pengefolket etter hvert ressursene. Under krigen hadde motstandsarbeidet mot nazisme og tyskervelde stått sterkt i disse grendene. Folk her var meget selvstendige, og det ble konflikter med den offisielle motstandsledelsen i Oslo. Særlig nektet den lokale ledelsen å være med på den offisielle ledelsens standpunkt om at kommunestyrer og fylkesting skulle utnevnes og ikke velges straks krigen var slutt. Ledelsen i det offisielle motstandsarbeidet og deres representanter i Bergen var sterkt delaktige i arbeidet for å overføre lokalt eide ressurser som vannkraft, mineraler og seinere særlig, ikke  minst lokaliteter for fiskeoppdrett, at de skulle overføres fra lokalsamfunnene til pengeinteresser utenfor disse, eller direkte til staten

Dette fikk former og uttrykk som etter hvert ble ganske forferdelige. Dette området ble således et nytt eksempel på det en kunne kalle Kibergsyndromet. Men folket her fikk aldri hjelp fra noen. Deres form for sosialisme hadde ikke utgangpunkt i Marx sine teorier.  Den hadde sitt utgangspunkt i det norske tingsystemet, leidangsordningen og et syn på eiendomsretten som var utviklet gjennom mer enn tusen år, og som i mye større grad enn i noe annet land i verden gav også småfolk eiendomsrett, eller kanskje vi skulle si, gav dem rett til beføyelser over lokale ressurser, som er ukjent ellers i verden.

Min svigerfar og seinere de fleste av hans barn var i særlig grad representanter for det syn at lokale ressurser måtte utvikles lokalt. Også etter krigen bygde de egne tiltak på familiegården. Det mest kjente av disse tiltakene kalte de «fjellstove og leirskole». Men de bygde også ut andre tiltak, f.eks anlegg for utnyttelse av egen vannkraft.

Arbeidet ble møtt med innbitt motstand fra storselskap som Norsk Hydro og BKK , det store regionale kraftselskapet, og fra deler av lokalforvaltningen og statsapparatet. 

For dette var ikke bare et lokalt anliggende. Mye av det de gjorde fikk virkninger langt ut over dette lokalsamfunnet. F.eks fikk ei gruppe av bønder i Modalen i størrelsesorden 1,5 mill kr i erstatning for fossen sin da den ble ekspropriert. Mye for lite for slike fall sa min mann, en parodi på rettsikkerhet. Hvoretter han, sauebonden, tok juridisk embetseksamen og advokatbevilling. Deretter prosederte han selv lignende skjønn, bl.a det såkalte Saudaskjønnet. Resultatatet fra dette skjønnet tilsa at Modalsbøndene burde hatt minst 150 mill kr for elva si, kanskje så mye som 300 mill.kr. Høyesterett godtok Saudaskjønnet. Likevel er dette skjønnet, og flere andre temmelig  bemerkelsesverdige resultater som min mann oppnådde i rettsvesenet, gjemt vekk for offentligheten.

Men storselskapene og ekspertisen i statsapparatet og rettsappparatet, som ikke var glad i småbønder, kjente nok til det meste. Dette var farlig det! 

 I 2004 tipset Berge Furre min mann om at han burde be om innsyn i mappa si hos POT. Min mann hadde ingen anelse om at han hadde vært i POT sitt søkelys. Han hadde vel sympati for en del av det venstresida stod for, men hadde aldri hatt kontakt med disse gruppene. Historien forteller noe om hva POT og maktappparatet egentlig var redd for. Det var neppe de mest høyrøstede revolusjonære. De var redde for var at småbrukerne skulle greie å beholde eiendomsretten til sine egne ressurser og selv bygge ut og utnytte dem. 

Søsknenes kompetanseoppbygging for å kunne håndtere byggeprosjektene og vanskelige situasjoner fikk et enormt og etter vanlige mål temmelig spektakulært omfang. Ingen av dem har hatt normal skolegang eller studier fram til embetseksamen. Den eldste av dem har bare 6 år folkeskole. Han ble anleggsarbeider et par uker etter at han fylte 14 år. Det meste av videregående utdannelse tok han som såkalt privatist. Det gjaldt også embetseksamenene på universitetet, der han bare møtte fram og tok eksamen når han mente han kunne nok. Slikt var nødvendig for at familien kunne greie seg under farens sykdom som krigsinvalid. De fleste søsknene bygde opp kompetanse på lignende måte selv om familiesituasjonen ble noe lettere da faren fikk krigspensjon fra ca 1960. 

I alt rundt 10 hovedfag/master - eksamener er tatt på lignende måte. Likeledes har 5 – 6 personer med tilknytning til dette miljøet tatt doktorgraden, minst en av dem ved et venstreorientert eliteuniversitet i utlandet. 

Men også ved politisk arbeid og samfunnsengasjement og i det daglige har de satt på dagsorden vesentlige spørsmål av betydning for utviklingen av demokratiet i Norge. Fornedringen av R/U skolekrets og av lignende samfunn rundt om i Norge har sin årsak i storsamfunnet og pengekreftenes håndtering av problemstillinger som følge av dette.

Fjellstova og leirskolen eksisterer og drives rimelig greit fremdeles. Institusjonen planlegger nå aldersboliger for de som for snart 50 år siden tok initiativet til tiltaket og som nærmer seg 80 år. Men de tiltakene og konfliktene som har ødelagt Romarhem/Urdal skolekrets er fremdeles virksomme, og enda sterkere enn før. Fjellstova har til nå greid seg gjennom de stormene som fulgte av dette. Men det slitet og de påkjenningene som dette har påført kan ikke fortsette. Tredje generasjon som nå er i ferd med å overta anlegget må kunne regne med å slippe slikt. 

Med den kompetansen de nå har ervervet seg vil de kunne arbeide på det nærmeste i enhver institusjon eller storselskap i Norge. Men hverken de eller samfunnet kan vel være tjent med at de f.eks blir forskere som forsker på fiskefor så John Fredriksen kan bli enda riklere, mens lokalsamfunnet deres går til grunne.

 Men slik verden nå er blitt, hvem kan kreve noe mer? Er det slik maktapparatet vil ha det?   

Biblioteket som aktiv folkeopplysar

Av Otto Dyrkolbotn

Biblioteka er pålagt oppgåver som organ for folkeopplysning. Ei av oppgåvene har vore å skipa folkemøte eller seminar om ulike samfunnstilhøve, til dømes føredrag om historiske emne. Eg har vore til stades på nokre av desse tilskipingane og har sett på programmet for fleire andre både for biblioteka i Nordhordland og i Bergensområdet. Framifrå tiltak!

Eg har likevel nokre merknader.

Det er stor stas å høyra føredrag som minner om det du har høyrt før, berre noko utvida og med meir kunnskap enn det den gamle læraren la fram for snart 70 år sidan. Sume av skulemeistrane frå den tid var ypparlege sogeforteljarar, og ikkje minst lærar og skoleinspektør Halvorsen på Romarheim. Føredraget vart dermed ei stor oppleving, nostalgisk kan henda, men også med nye moment til ettertanke.

Men nyare resultat frå forskinga vart det tala mindre om, og så godt som inkje om det ved denne forskinga som det ikkje er semje om og som kan vera nokså kontroversielt. Det er ikkje nok for oss gamlingar å lata att augo og drøyma oss 70 år attende i tida og høyra susen frå elevflokken når Halvorsen la ut om korleis Harald Hårfagre samla landet og om korleis seinare kongar førde kristendommen hit.

Vi tåler no å høyra om det som ikkje var så endeframt, men heller vrangt og vanskeleg og kan henda heller ikkje alltid å vera så svært stolt av.

Torgrim Titlestad er ein av dei nyare forskarane som set spørjeteikn ved den vanlege framstelling av historien. Kvifor ville Olav den heilage – Olav Digre – eigenleg innføra kristendommen? Var det fordi dette ville styrkja kongemakta og vera med å kua opprørske bønder meir enn omsynet til religionen? Frå Harald Hårfagre si tid og frametter var dei norske kongane og deira folk blitt kjende med det føydale samfunnsynet. Det innebar at ein la til grunn at Gud hadde all makt og såleis åtte alt. Gud delegerte så eigedom til kongen som delegerte vidare til sine øvste medarbeidarar eller adelsmenn som så delegerte endå vidare nedover i samfunnshirarkiet. I slike føydale samfunn vart det då ingen ting att til bøndene og dei som stod lågast på rangstigen. Men dei kunne kuast med våpenmakt, som i stor mon vart finansiert ved avgifter som bøndene måtte betala til kongemakta, eller dei fysisk vart ein del av kongen si hærmakt som kunne svara for forsvar og særleg i dei tidlegaste tidene nyttast som hærfolk på plyndringstokt.  

Ut frå den føydale måten å tenkja på var slikt rett og rimeleg og i samsvar med kristendommen. Det var det meste anna som kongen kunne finna på også, til dømes gjera ende på dei institusjonane i samfunnet som var bygde opp tidlegare, som det norske tingsystemet med dei fremste bøndene sjølve som domarar, leidangssystemet, odelsordningane som gjorde at slekta kunne bli sitjande med garden når eigaren døydde og dermed ikkje så lett kunne overførast til andre, og andre liknande element i det samfunnsystemet som no held på å utvikla seg.

Høvdingane som rådde over landet før kongemakta brukte ulike former for gåver for å knyta til seg bøndene i sitt område. Det var på den måten dei samla folket om seg og sikra seg støtte også i ufredstider. Det var ikkje med makt og våpenbruk legitimert gjennom religionen, dvs kristendommen. 

Dei norske kongane måtte gje opp freistnaden på å bryta ned samfunnsordninga frå hovdingtida. Gjennombrotet kom med Håkon den gode som ligg gravlagt på Seim i Nordhordland. Håkon måtte godta tingsystemet som grunnleggjande samfunnsinstitusjon og han bygde vidare på andre eldre institusjonar og reglar frå eldre tid. Mest kjent er leidangsordninga. Han godtok også ordninga med sterk eigedomsrett og dermed maktstilling til bøndene, men og til leiglendingar og frigjevne trælar. 

Torgrim Titlestad legg størst vekt på tingsystemet som førelaupar for utvikling seinare, som m.a var med å gjera Noreg til truleg det best utvikla demokratiet i Europa då grunnlova vart til i 1814. Men truleg var eigedomsretten til småfolk i Noreg ein viktigare faktor. Tingsystemet var heller ei fylgje av denne retten, enn omvendt. 

Håkon den gode var oppfostra i England hos kong Adelstein som var barnebarnet til den engelske kong Alfred som levde på Harald Hårfagres tid. Alfred var føydal konge. Men han samla støtte i folket ved å gje folket gåver. Det skjedde m.a ved at bøndene fekk jord til eigedom i byane som Alfred bygde ut rundt om i riket, visstnok for å få støtte i kampen mot fiendar, til dømes mot vikingane. (Danskar helst!)

Det er godt tenkjeleg at Håkon hadde med seg tankar frå England som gjorde at han ikkje var så særskilt vrang å ha med å gjera når nordmennene ville halda på tingsystemet og dei gamle samfunnsordningane!

Kong Alfred fekk elles tilnamnet den Store. Han dukkar ofte opp i drøftingane om samfunnsordningane i England seinare. Men samanhengen og likskapen med det som skjedde i Noreg kan eg ikkje sjå har vore drøfta, og heller ikkje mykje drøfta uavhengig av Alfred den store korleis den norske formen for eigedomsrett utvikla seg fram mot vår tid og kva dette fekk å seia for det samfunnet vi har i dag.

Når fyrst biblioteka tek på seg rolla som folkeopplysar og sogeforteljarar, bør også slike spørsmål setjast på dagsorden. 

Strilesoga

Biblioteka i Nordhordland har planlagt ei rekkje førelesingar om strilane si soge. Førelesningane tek utgangspunkt i verket om strilesoga utgjevne i fleire bind på slutten av 1990 talet. Det betyr at nyare forskning ikkje vert særleg vektlagt og kontroversielle spørsmål lite drøfta. Torgrim Titlestad hevdar til dømes at det norske tingsystemet har vore mykje viktigare for å forstå utviklinga av demokratiet i Noreg enn tidlegara pårekna. Eit anna spørsmål som langt frå er gjevi noko skikkeleg svar på er kva den norske formen for eigedomsrett og kontroll med ressursane har hatt å seia for denne utviklinga i Noreg, og korleis tilhøvet er mellom vår eigedomsrett og den føydale formen for eigdeomsrett som ein finn elles i Europa.

Vonleg vert slike og andre spørsmål som kan vera kontroversielle, men interessante og viktige tekne opp og drøfta både i føredraga på biblioteka og i andre media.

Dette er viktig også for å forstå samfunnet slik det ser ut i dag og stoda elles i verda.

I det føydale eigedomssystemet er utgangspunktet som jamnast at Gud eig alt og råder over alt. Han delegerer eigedomsretten og andre maktmiddel til kongen, som så delegerer noko av dette nedover til sine undersåttar. Desse delegerer vidare nedover i systemet,.Det blir ingen ting att til bønder og fattige.

Det blir då i samsvar med Guds ordning at kongen og hans folk om turvande kan bruka våpenmakt og tvinga dei som står nede på rangstigen til lydnad mot seg.

Det norske eigedomssynet tek utgangspunkt i at bøndene eig og forvaltar jorda si. Hovdingane bygde ikkje makta si i hovudsak på vald og våpenmakt. I utgangspunktet var systemet med gåver ein viktig reiskap for å knyta folket til seg. Ut frå dette vaks det fram institusjonar som det norske tingsystemet der bøndene sjølv var domarar, leidangsystemet og andre ordningar som gav  både bønder og leiglendingar og frigjevne trælar ein maktstilling som var ukjent i alle andre land i Europa.  

Kongane våre prøvde å bryta ned den norske formen for eigedomsrett. Dei lukkast ikkje. Det var kong Håkon - den gode - som fyrst greide å samordna på eit vis norsk og føydal eigedomsrett. Sjølvsagt har samfunnet vårt utvikla seg og endra seg ein god del over tid. Men denne eigedomsretten og vidareutviklinga av ordningar som leidangsystemet og andre ordningar som utvikla seg med utgangspunkt i dette synet, har vore eit viktig grunnlag for utviklinga av vårt samfunnsystem og demokrati.  Men no røyner det på.

Det føydale systemet har vore grunnleggjande for at den såkalla siviliserte verda, fyrst Europa og seinare  Amerika, kunne leggja under seg og plyndra ut resten av verda. For dette stogga ikkje med kongar og kyrkje. Etter kvart overtok staten og mange stader dei reine despotar og rike borgarar den maktstillingen som dette synet hadde gjeve kongen og andre former for herskarar. Og førestillingen om at dette var Guds ordning for samfunnet fylgde i lang tid med på ferda. Det kunne legitimera og rettferdiggjera utplyndring og fornedring  anten ein var religiøs eller ikkje. 

 Maktapparatet  kunne fornedra, gjera til slavar og om turvande slå i hel folk som stod i vegen, for denne ordningen var frå Gud sjølv og vart dermed jamnast sett på som rett og riktig sjølv om Gud etter kvart vart meir eller mindre avskaffa. Slå dem ned som gale hunde, sa sjølv Luther om opprørske bønder.

Førestillinga om at bønder og fattigfolk ikkje har eigedomsrett, i alle fall ikkje til ressursar i utmarka, fører i dag til at dei vert fråtekne ressursane sine der dei held til. Dei får jamt inga betaling for verdien av desse rettane, ingen del av verdien av dei. Det gjeld også når norske selskap som Hydro, Statoil, John Fredriksen, pensjonsfondet og andre dugelege norske investorar tek over ressursane deira.  Dei får i beste fall litt godtgjerdsle for det beitet dei mister eller det vesle arealet dei nyttar til rotvekstar og liknande for å halda oppe livet. Det gjeld også i Noreg når bøndene får 200 kr for ei høgspentmast eller nokre få kr pr m2 for tomteareal eller ned mot 1/100 (1 % ) av verdien av fossefallet når stat og styresmakter har funne på eit eller anna som hindrar bonden i å utnytta ressursen til slikt sjølv, når andre tek frå dei eigedomsretten.

Føredraga som biblioteka skipar til har vore mest utruleg godt vitja av publikum. Dei – og andre – fortener å få vita litt meir om dei tilhøva som det står lite eller inkje om i Strilesoga og lite i andre sogebøker og.

Dei bør også få vita noko om korleis slikt kan bera til, kva verknaden vert for samfunnet her og elles i verda og kan henda også litt om kva som kan gjerast med det.

Nedanfor viser eg til ei liste med litteratur som kan hjelpa litt på dette, denne gongen med særleg vekt på eigedomsretten og tingsystemet.

1. Strilesoga, i alt 5 bind utgjevne på 1990 talet

2. Torgrim Titlestad: Vikingetid, Saga Bok, 2016

3. Norsk Historie Samlaget sitt historieverk jf her særleg band 2 v/ Ersland og Sandvik,

    3. opplaget 2008. Sjå særleg oppsummeringskapitlet Eit rike tek form s. 242 og

    fylgjande, ikkje minst s. 247.

    Merknad: Geir Asle Ersland er no tilsett som såkalla UNESCO professor og vil truleg få     

    med strilelandet å gjera meir direkte i framtida gjennom det planlagde såkalla 

    biosfæreområdet.

4. Samuel Laing: Journal of  A  Recidence in Norway, 1834 – 1836. Nyopptrykk London

    2015, fyrste gong utgjevi i 1837.

    Dette er ein makalaus hyllest til Noreg og utviklinga av det norske demokratiet og 

    samfunnsordningane den fyrste tida etter 1814. Boka er svært morosam å lesa, også 

    ved den konkrete ordbruken. Frydefullt! Litt gamaldags engelsk. Men les i alle høve 

    innleiinga og avslutningskapitlet. Då vil du tvillaust få hug til å lesa meir også!

5. Sjur K Dyrkolbotn: On the Legitimacy of Economic Development Takings, Durham 2015

    Avhandling lagt ut på internett.

    Avhandlinga drøfter norsk eigedomsrett sett i høve til einskilde oreigningsspørsmål.

    Nokre døme frå Nordhordland også. Han tek ikkje opp kvar synet på eigedomsretten  

    kjem frå eller korleis det har utvikla seg. Nokon bør skriva ei doktoravhandling om den 

    soga.