En krigshelt - og hans ettertid

Ansvarlig forfatter: Randi Enger

Min svigerfar, Olai Dyrkolbotn, var krigshelt. På gården sin i det fjellområdet som i dag blir kalt Stølsheimen i Modalen kommune på strilelandet innerst i Osterfjorden hadde han samlet om seg 7 – 8 personer. Derfra drev han og medarbeiderne hans motstandsarbeid under krigen.

Hans hovedoppgave var å gjemme bort og hjelpe flyktninger. Særlig når det gjaldt såkalte arbeidstjenesteflyktninger samarbeidet han ganske tett med den store motstandsorganisasjonen i distriktet, det såkalte frihetsrådet som kommunisten Torolv Solheim hadde tatt initiativet til, men som etter hvert mer og mer ble en motstandsorganisasjon for hele strilelandet og til dels for resten av Hordaland og deler av Rogaland også. Men gruppa til svigerfar arbeidet temmelig selvstendig, og kan neppe regnes som en av de mer enn 30 motstandsgruppene som frihetsrådet var delt opp i.

Min mann husker krigen. Han husker da meldingen kom om at læreren deres var torturert i hel av Gestapo, og han husker da faren ble arrestert og fryktelig torturert noe seinere. Han husker AT flyktninger som bodde på gården, og han husker andre som han oppfattet som «farlige» folk som det aldri måtte snakkes om og som ble gjemt bort i uthus, f.eks i en gammel vanndrevet sag, som låg langt borte fra hovedhusene på gården. 

Faren overlevde krigen, men kom aldri til helsa mer. Han sa aldri ett ord om hvem disse «farlige» mennene var eller hvor de kom fra. Heller ikke min mann har visst noe sikkert om dette. Først i boka til Borgersrud og Eriksen og utgitt høsten 2016 om Saborg i Bergen kommer sammenhengen frem. Utenom kontakten med frihetsrådet samarbeidet svigerfar også direkte med Saborg og kommunistpartiet.

Svigerfar var så vidt jeg vet venstremann, slett ikke kommunist. Hvorledes kunne dette likevel skje? En del av forklaringen kan være at i kampen mot nazisme og tyskervelde valgte folk her å legge til side politiske spørsmål de ikke var enige med kommunistene i. 

Men dette blir for enkelt. Sannheten er heller at her allerede fra før var så mange likhetspunkter i verdigrunnlaget hos småbøndene i vårt område og kommunistene på mange områder at de følte slektskapet og kunne samarbeide om det meste. Forskjellen var i hovedsak at strilenes samfunn med vekt på demokratiske prinsipper som egalitet, likeverd og allmenn stemmerett i vesentlig grad var utviklet gjennom 1000 år med utgangspunkt i tingsystemet, leidangsystemet og en langt større grad av eiendomsrett også for småbønder og svake grupper enn i noe annet land i Europa.

Noen så også sammenhengen mellom slike nedarvede verdier og marxisme. En av dem var svigerfar. Han hadde f.eks et nokså stort personlig bibliotek hvor en stor del av bøkene var sterkt venstreorienterte, representert ved forfattere som Frank Norris, Jacob Wassermann, Maxim Gorki, Hans Fallada og Kristoffer Uppdal. Det var bøker som hans barn også leste, ikke minst min mann. Det fikk stor betydning for ettertiden.

Svigerfar var ikke alene om denne intellektuelle interessen selv om den ikke var helt vanlig blant småkarsfolkene i området. Handelsmannen nede ved fjorden ca 10 km fra gården til svigerfar er et annet eksempel. Han var sterkt involvert i motstandsarbeid, i nært samarbeid med kommunisten Torolv Solheim. Han solgte i mange år bøker av forfattere som Emile Zola, Eric Maria Remarque og John Steinbeck over disk sammen med langebrød og sirup og andre levnetsmidler. Etter krigen ble han for øvrig bygdas representant i det lokale kommunestyret – for Krf! Det minket på bøkene i handelsmannens hyller etter 1949. I 1956 forsvant de helt.

Svigerfar og flere av hans barn ble også representanter for grenda i folkevalgte organer som kommunestyrer og fylkesting, for Venstre eller SP, ikke for kommunistene eller andre sosialister. Men deres kandidatur ble ikke svekket av faren sitt samarbeid med kommunistene.

Svigerfars bøker ble stående i bokhyllene, men etter 1949 var det vel bare hans eldste sønn som leste noe særlig i dem.

Det fantes mange andre i nærområdet: Magne Haukøy, lærer og klokker fra nabogrenda som hadde samarbeidet med Torolv Solheim i lengre tid. Han ble ordfører i nabokommunen Hosanger – for Venstre. Anders Otterstad, bonde, som var gift med datter til svigerfars nabo ble ordfører i Modalen. Under krigen var han leder for en tilsvarende gruppe som svigerfars. Dessuten et utall andre såkalte vanlige folk som under krigen hadde engasjert seg i motstandsarbeid, og som etter krigen dro tilbake til sin daglige gjerning uten å gjøre noe nummer av sin innsats under krigen.

Den fremste mellom disse i svigerfars omgangskrets var antakelig hans svoger, min manns onkel Ragnar. Han var ute i krigsmarinen under stort sett hele krigen, ble torpedert en gang, ble seinere mannskap på jageren Stord, var med på invasjonene i Afrika, og Normandie, var med å senke Scharnhorst, var med på konvoyer til Murmansk, avsluttet krigstida som telegrafist og drog deretter hjem til gården sin.

 I tillegg fantes det mange i eller fra dette området som ikke hadde noen daglig kontakt med svigerfars gruppe, men som også nasjonalt har eller burde hatt et stort navn fra krigstida: En av dem var Peder Furubotn, dessuten Ludvig Hope,  Toralv Fanebust, Svein Blindheim, Olav Brakvatne, Otto Holmås og ikke minst ei hel gruppe av de som kom fra Lavikslekta i Eksingedalen. 

Det kan ikke være noen tvil om at deres motstand mot despoti og despoter hang sammen med og langt på veg hadde sin årsak i verdier og normer som fantes der de kom fra.

De ble alle mer eller mindre presset ut fra historien og fremstilt som noe mye mindre enn det de var. Det var den såkalte hjemmefrontledelsen, med Jens Chr Hauge som øverste militære leder og Paal Berg som den fremste sivile leder og i vårt tilfelle i særlig grad seinere sjøfartsminister Tor Skjønsberg som utøvende personlighet, som stod for det meste av dette. Onkel Ragnar «forsvant» trolig fordi han kritiserte  staten og de ansvarlige i Nortrashipsaken og fordi han tok major Oliver Langeland i forsvar. (Langeland kom for øvrig fra Nordfjord, ikke så langt fra det miljøet jeg skildrer her)

De andre ble borte fra historien i hovedsak fordi de stilte seg kritisk til mye av det hjemmefrontledelsen tok seg til, særlig at denne ledelsen ville utnevne medlemmene i kommunestyrer og fylkesting uten at valg ble holdt umiddelbart etter krigen. Men

det var også en annen grunn. Svigerfar var et eksempel. På fjellgården hans var det så godt som ingen egentlig dyrket jord. 7 daa dyrket,  sa fylkeslandbrukssjefen noen år etter krigen. Det var utslåttene som gjorde at familien greide seg rimelig bra. Etter krigen bygde barna hans og barnebarna dette videre ut, med bl.a et større anlegg for leirskoletilbud, og med et par mindre såkalte småkraftverk. Dette skjedde uten noen form for tilskudd, oftest under stor motstand fra pengefolk og deler av forvaltningen.

De greier seg fremdeles rimelig bra. 

I det som kan regnes som svigerfars nærsamfunn var det i hans barndom 5 skolekretser, 4 handelsmenn, 3 postkontor, 3 dampskipsekspedisjoner, bortimot 10 mindre kraftverk som de selv hadde bygd, og et  utall små lokale næringstiltak, bl.a 8 – 10 lokale sagbruk.Uttak av singel og sand var det største og viktigste av disse næringstiltakene basert på ressurser som de eide selv.

I dag borte alt sammen. Overtatt av pengefolk og storselskaper, oftest med støtte fra staten og uten synderlig motstand fra kommunene. For det ble da noen arbeidsplasser av disse moderne selskapene som kom i stedet etter at de lokale anleggene var ødelagt av utviklingen og den nye tid. Sand og singel er i all hovedsak overtatt av et belgisk selskap. En del av de som fremdeles bor her lever som arbeidere for dette selskapet. Stort sett ingen orker å ta den maktkampen - og ta inn over seg  at det i svigerfars barndom var på det nærmeste 50 gårdsbruk med kyr i disse grendene. I dag er igjen 1 -ett.

Selvfølgelig får denne utviklingen også følger for kultur og samfunnsengasjement. De verdier og holdninger som gjorde disse småsamfunnene til en bastion mot nazisme og tyskervelde, og til et foregangsområde med optimisme og evne til å bygge opp igjen landet de første årene etter krigen er i ferd med å forsvinne. 

Noen få har likevel prøvd å ta opp kampen. Svigerfars etterkommere er ei av disse gruppene, Lavikfamilien en annen, og grener av Kjetlandfamilien i Masfjorden en tredje. Men dette blir for smått. Noen særlig støtte fikk de ikke, i noen tilfelle heller beinhard motstand i arbeidet, til dels også fra venstresida.

 En hovedgrunn til dette var selvsagt  at folket her la vekt på eindomsbegrepet slik det var utviklet i Norge gjennom tusen år og på de institusjonene som var utviklet samtidig, slik som tingsystemet og leidangssystemet som i neste omgang sammen med dette norske synet på eiendomsrett var vesentlige element i utviklingen av demokratiet i Norge. Eiendomsretten i Norge var på mange områder ulik det en kalte eiendomsrett ute i Europa. Den gav makt til småfolk som i Europa hadde en meget begrenset eiendomsrett og så å si ingen makt i samfunnet. I Norge hadde f.eks også leilendinger stemmerett ved valg av utsendinger til Eidsvoll i 1814.  

Slik eiendomsrett ville ikke maktapparatet, hverken i Europa eller i Norge, ha noe av fordi i så fall ville ikke bare norske bygdefolk, men også indianere og eskimoer i USA og Canada, innfødte i Libya og Angola og overalt ellers i verden ha eindomsrett til de fleste av de ressursene storselskapene og statene i den såkalt siviliserte verden ville overta. Og deres eiendomsrett ville dessuten være beskyttet av menneskerettighetsbestemmelser som f.eks EMK tilleggsprotokoll nr 1, særlig  Art 1. 

Slikt ville hverken Hydro, Statoil, John Fredriksen, Røkke, Statkraft, Telenor eller andre norske eksploatører kunne godta. Heller ikke venstresida i Norge eller vanlige folk som derved kunne miste muligheten til å leve billig på utplyndringen av ressursene, som i hovedsak bare ble betalt med konsesjonsavgifter til stater som anså seg som eiere av dem - kanskje i de fleste tilfellene med høvelige betaling også til eiernes representanter.

Skam for venstresida i Norge som ikke har sett dette.

Et av svigerfars barnebarn så noe av det. Han skrev doktoravhandling om norske eiendomsrett i forhold til norsk ekspropriasjonsrett. Norske universiteter var lite interessert i at han skulle gjøre dette. I stedet skrev han for et engelsk eliteuniversitet.

Det er ikke skrevet noen skikkelig vitenskaplig utredning om den historiske utviklingen som ligger bak den rettstilstanden som drøftes i avhandlingen hans. Noen bør se det som en oppgave å ta på seg et slikt arbeid. 

 Åge Lavik var leder av den tradisjonelt agrare delen av motstanden mot den utviklingen som er beskrevet ovenfor. Organisasjonen hans, den såkalte Aksjon Bygde Noreg (ABN) med rundt 2000 betalende medlemmer i 1978, var ansvarlig for den radikaliseringen som skjedde med Bonde- og Småbrukerlaget fra 1980 og frametter, og som var utgangspunktet for bl.a den posisjonen Per Olav Lundteigen seinere fikk i norsk politikk. Desverre var ikke hverken Lundteigen eller andre som surfet videre på det Åge Lavik stod for i stand til å omsette dette til praktisk politikk.  Det meste kokte bort i politiske trivialiteter.

Åge Lavik ble dermed den fineste og fremste bondelederen som Norge aldri fikk.

I dag kan det se ut som at i hvert fall noe av det Åge Lavik og ABN stod for er blitt tatt opp av andre. F.eks har historikeren Torgrim Titlestad skrevet om det norske tingsystemets og bondehøvdingenes betydning for utviklingen av det norske demokratiet og samfunnet slik det utviklet seg seinere. Andre historikere som Geir Atle Ersland og Hilde Sandvik framhever eiendomsrettens betydning. Det samme gjør ikke minst engelskmannen Samuel Laing i en avhandling fra 1837 som i sterke ordelag hyller det norske demokratiet og historiens betydning for at det ble slik.

Tildekkingen av frihetsrådets historie er nærmest utrolig og grotesk. Her nevner jeg bare at  den såkalte hjemmefrontledelsen (Hl) rett før krigen sluttet oppnevnte et annet organ med på det nærmeste samme navn som frihetsrådet da brukte. Deretter fremstilte Tor Skjønsberg og de andre representantene for Hl det slik at det var dette rådet som hadde stått for motstandsarbeidet under krigen, skjønt det hadde knapt nok bidratt med noe som helst. Det skjedde også overfor medlemmer i fridomsrådet og medarbeiderne deres som for skyld hemmelighold i krigstida ikke alltid hadde noen klar forestilling om hvem som var lederne deres i krigstida. Dermed forsvant Vestlanske Frihetsråd ut av historien – og har forblitt der siden.

Nils Tveit var sentral i dette rådet som var oppnevnt av Hl. Dette var den samme Nils Tveit som i 1933 var hovedmannen bak beslutningen om af Nils Lavik ikke skulle være kandidat for Venstre ved stortingsvalget det året. Som kjent var dette bakgrunnen for av Nils Lavik ble stortingsmann for Krf i stedet, og av mange regnet som den som stiftet Krf. Hvilket det reellt ikke kan sies at han  var. Det var andre - i hovedsak striler de også – som stod bak partidannelsen.

 Nils Lavik var ikke aktiv i fridomsrådet. Men han og partiet hans var de eneste på Stortinget som enstemmig nektet å være med på at kongen skulle avsettes sommeren 1940 da tyskerne presset på, selv om presidentskapet enstemmig med tilslutning fra flertallet ellers i Stortinget gikk inn for dette. Nils Lavik var sønn til Anders Lavik, småbruker i Eksingedalen som ble stortingsmann for Venstre i 1897. Anders var republikaner. Men folket hadde ved valg i 1905 sagt at de ville ha Norge som monarki. Og folkeviljen skulle respekteres. Dette var bakgrunnen for strilenes standpunkt også seinere og neppe knyttet spesielt til Nils Lavik. De høye herrer i Oslo, Høyesterett ikke unntatt, hadde ikke den samme respekt for denne demokratiets grunnsetning.

Strilenes verdier og politiske standpunkter ble lite påaktet og til dels sterkt motarbeidet både under krigen og i ettertid. Jeg nevner et par eksempler til.

De to som utførte torturen svigerfar måtte gjennom allerede ved arrestasjonen hadde mye på samvittigheten. Den ene var også hovedansvarlig for drapet på læreren deres. De ble begge dømt til døden og skutt i 1946. Men sjefen deres, gestaposjef Ernst Weimann, som i følge lagmannsrettsdommen var med under arrestasjonen og gav ordre om torturen ble benådet i 1953 og ble deretter agent for CIA. En av hans antatt dyktigste offiserer, Johan Arndt, henger det bilde av på Bjørn Westmuseet som representant for de tyske torturistene som herjet med motstandsfolk på strilelandet. Han ble benådet samtidig med sin sjef og ble agent for vest-tyske Bundesnachrichtendienst. 

To av offiserene i Bjørn West ble agenter i den norske militære overvåkingsorganisasjonen, i den superhemmelige Stay Behind avdelingen. Den ene, Alv Martens Meyer, ble seinere leder for avdelingen. Den første lederen var Jens Henrik Nordlie som hadde vært NS mann og leder for hirden i Oslo før han kom på andre tanker. Han var den, som i følge historikeren Ivar Kraglund, på norsk side tok initiativet til Bjørn West. Nordlie ble seinere sjef for Narvesen selskapet og la seg opp en større formue. Sammen med Jens Christian Hauge tok han enda seinere initiativet til Fritt Ord. I realitetene var vel Hauge den fremste mellom dem som ikke ville ha noe fritt ord om de sidene ved krigstida som maktapparatet seinere ikke ville høre noe om. Arven etter Hauge, i så måte, lever nok fremdeles. Så vidt jeg vet er Fritt Ord sterkt inne blant de som skal sjekke hva som er fakta i samfunnsdebatten i dag, og hva som ikke er det? Vi får håpe det beste!

Dette eksemplet viser først og fremst hvordan strilene ble fornedret av sterkere samfunnskrefter som følte sine posisjoner truet. Men det hadde også virkninger direkte for areal- og ressursutnyttingen og situasjonen for de som eide disse ressursene. Den såkalte Bergensledelsen under krigen hadde medlemmer som arbeidet for byens interesser på bekostning av lokalsamfunnene. Reidar Skau var en av dem. Advokat Sevaldson var en annen. Skau som advokat hjalp til slik at tyskerne fikk overta vannkraftressurser under krigen. Sevaldson ble advokat for Rieberselskapet som overtok sandressursene i Matre i Masfjorden etter krigen, og som derved kom i en posisjon som i stor grad var med å undergrave og ødelegge det selskapet som lokale eiere av singel og sand og deres medarbeidere, som stod for fraktefart og utskiping av disse ressursene, hadde bygd opp.

Det siste eksemplet mitt så langt gjelder Norsk Hydro. Hydro var ansvarlig for Mongstadutbygginga på 1970 tallet.

 I samarbeid med lokale forvaltningsorganer ble det i begynnelsen av 1970 årene lagt planer for areal - og ressursutnytting i fjellområdene nord for Mongstad. I disse planene var lagt inn større areal for hyttebygging som bl.a skulle tjene interessene til Mongstad og arbeiderne der samtidig som områder rundt disse feltene skulle pålegges sterke restriksjoner. Eikefetvassdraget skulle utbygges for å være med å dekke energibehovet på Mongstad.

Planene ble møtt av sterk motstand både blant grunneiere og ikkegrunneiere i de berørte grendene. Det var på det nærmeste enstemmig motstand. Ordførerkandidaten for Senterpartiet i 1974, som støttet planarbeidet, ble for eksempel strøket systematisk fra listene og kom overhodet ikke inn i kommunestyret. Derimot ble lederen for motstanden innvalgt etter at han på et benkeforslag var nominert langt nede på valglisten.

Det hele endte med at planarbeidet ble lagt bort og Eikefetvassdraget varig vernet.

Dette ble med andre ord et eksempel på at bønder og andre oppsittere presset fram løsninger som innebar at storselskapene måtte finne mer bærekraftige ordninger for å løse sine ressursproblemer enn bare å forsyne seg av lokalsamfunnene sine verdier. I denne kampen var det stort sett ingen hjelp å få til støtte for lokalbefolkningen. Hverken naturvernorganisasjoner eller politikere var i stand til å ta opp kampen mot de store pengeinteressene. Det ble en jobb for de strilene som bodde i småsamfunn i utkantnorge.

Men lederen deres ble stigmatisert for resten av livet. I 2004 ble det kjent at han var blitt ulovlig overvåket av POT med mappe som dekket 11 år. Og han var så visst ikke kommunist.

Jeg håper å kunne fortelle mer detaljert om de problemstillingene som er berørt her, forhåpentlig også om mange flere. Men kanskje er det for sent til at noe kan gjøres. Kanskje er de som bor her alt nå så fornedret at de ikke orker mer utenom å tilpasse seg utviklingen og internalisere normer og verdier som gjelder i denne brave nye verden. Folket her kan komme til å erkjenne som hin kjente Winston hos George Orwell at Storebror har alltid rett. Slik vil det vel gå før eller seinere i følge den noe pessimistiske men høyst realistiske Lex Dyrkolbotn. Eller finnes det noen utveier for å bryte denne utviklingen?

Lex Dyrkolbotn:

Dersom det blir konflikt mellom behovet for selvrespekt og et noenlunde konsistent verdensbilde på den ene side og sannheten på den andre, taper sannheten – alltid.