I Norge eier bøndene i utgangspunktet jorda si selv, også utmarka med de ressursene som finnes der. Slik er det ikke i noe annet land i Europa. Det har gitt bønder og småfolk i Norge en langt sterkere rettslig og polittisk stilling enn det som er vanlig i andre land.
Denne rettstilstanden og politiske maktstilling som dette innebar har utviklet seg over lang tid, trolig mer enn 1000 år. Over tid har også innholdet i denne ordningden endret seg, noen vil si den har utviklet seg og antatt nyere former. F.eks ble mange gårdsbruk overført til kongemakt og kirkemakt, særlig i tida etter svartedauden i 1349. Fra reformasjonen og utetter ble ganske mange gårder også solgt til rikfolk, til såkalt kondisjonerte, særlig i byene. En periode var andelen rene selveiergårder nede på 10 – 11 % av alle gårder. Et unntak skal visstnok være Osterøy hvor andelen i følge bygdeboka aldri kom under 30 %.
I tida etter reformasjonen ble en stor del av gårdene igjen overtatt av selveiende bønder, de fleste av leilendinger som i mellomtida hadde drevet gårdene. Dette skjedde til noe ulike tidspunkt. I indre Osterfjorden, Modalen og Eksingedalen særlig fra år 1700 og frametter. I Radøy antakelig noe seinere. En del av utmarksressursene var i mellomtida gått tapt, særlig mineraler. Sølvet på Kongsberg er mitt, sa Kristian Kvart rundt år 1620. Tyngre mineraler, med egenvekt mer enn 5 Kg/dm3 ble f.eks statens eiendom. Men lettere mineraler ble i hovedsak beholdt av bøndene. (jf mineralloven fra 1952) Vannkraft tilhørte fremdels falleierne, dvs oftest grunneierne i sameie. (jf dagens vannressurslov § 13)
Jeg nevner her at det ikke var særlig stor forskjell mellom selveiende bønder og leilendinger.Også de såkalte leilendingene hadde en enestående maktstilling i Norge som var ganske uhørt i resten av Europa. F.eks fikk leilendinger med leieavtale på ned til 10 år stemmerett ved valg av utsendinger til Eidsvoll i 1814.
Prester og skriftlærde og rike borgere prøvde seinere å avgrense denne maktstillingen. Men den posisjonen som eiendomsretten gav bønder ble likevel et vesentlig element i videreutviklingen av det norske demokratiet, sammen med institusjoner som alt langt tidligere var vokst fram på bakgrunn av det vi kan kalle norsk eiendomsrett.
Denne eiendomsretten atskilte seg fra såkalt føydal eiendomsrett som i samfunn der kristendommen rådde tok utgangspunkt i en forestilling om at Gud eide alt. Gud kunne så overgi denne retten eller deler av den til kongemakt, eller tidvis kirkemakt, som så delegerte deler av den til adel og prelater og deres institusjoner. Og så videre delegering nedover i samfunnshirarkiet. Men i de aller fleste land ikke så langt ned at bøndene fikk noen del av eiendomsretten.
Siden makteliten mente dette var en Guds ordning, kunne kongen og eiendomsbesitterne gjennomføre den med makt, våpenmakt og tvang. Slikt ble oppfattet som en del av Guds orden og derfor rett og riktig selv om ordningen neppe var noe annet enn en legitimering av den sterkes maktbruk og undertrykking av den svake, altså stikk imot Guds ord! Liknende ordninger ble ellers utviklet i «hedningeland» også og gjerne med en religiøs begrunnelse at dette var i samsvar med religiøse forestillinger om hva som var rett og riktig.
I Norge hadde samfunnsdannelsen et annet utgangspunkt. Høvdingenes makt berodde i mindre utstrekning på våpenbruk og tvang. Det viktigste virkemiddel i det tidlige høvdingesamfunnet var ordningen med gaver til dem høvdingen ville knytte til seg. Ved dette ble det etablert en i hovedsak frivillig ordning der bøndene deltok i høvdingens maktapparat medregnet hans militære styrker. Til gjengjeld var det høvdingens plikt å forsvare det lokalsamfunnet han rådde over.
Parallelt med dette, og antakelig som et resuiltat av denne formen for eiendomsrett med tilhørende makt til bøndene, ble utviklet andre ordninger som styrket bøndenes maktstilling. Jeg nevner det norske tingsystemet der bøndene selv var dommere, leidangssystemet (som kan sees på som en forløper for alminnelig verneplikt), vetebrenning ved fare osv.
Under samlingen av Norge til et rike begynte det føydale synet på eiendomsrett å slå gjennom i forholdet mellom konge og hans undersåtter. Harald Hårfagre tok «odelen» fra bøndene. Dvs han tok eiendomsretten fra dem, den eiendomsretten som etter hvert var blitt knyttet til slektas rett til å overta foreldras eiendomsrett til gården ved generasjonsskifte og til å skattlegge eiendommen og bonden. Etter alt å dømme var de norske kongers begeistring for hvite Krist og kristendommen nettopp begrunnet i at denne religionen gav dem mye mer makt enn tdligere høvdinger og legaliserte overgrep mot undersåttene på linje med kongene der føydalismen rådde.
Men Harald Hårfagre eller seinere konger vant aldri helt fram med tanken om å gjøre Norge til et føydalt samfunn med konge og seinere kirken og enda seinere staten og rike borgere som de overordnede maktorgan i landet. En del av representantene for disse gruppene hadde vel ingen ønsker eller målsettinger om det heller.
Håkon den gode så trolig ikke Norge for seg som et helt ut føydalt samfunn.
Håkon godtok tingsystemet og det vesentlige innholdet i den gamle eiendomsretten, deriblant også odelsinstituttet. Han bygde også ut leidangsystemet og andre forsvarsordninger. Seinere konger bygde dette videre ut, riktig nok samtidig som de økte egen makt, f.eks ved at det ble kongen som utnevnte dommerne på tinget. Men det var fremdeles de fremste mellom bøndene som ble dommere, i hvert fall på bygdetingene.Og de gamle lovene ble stort sett respektert. Særlig etter svartedauen slo riktig nok element fra det føydale tankegodset gjennom. Kirke og konge overtok de fleste gårdene som eiere. Men ikke så lenge etter reformasjonen ble gårdene igjen kjøpt opp av bøndene som dermed ble fullverdige selveiere.
Dette endret seg betydelig fra forrige århundreskifte og frametter. De store pengeinteressene og dermed staten såg verdien av mange av de naturressursene som tilhørte bøndene eller lokalsamfunnene deres, vannkraftressursene blant annet. Slike ressurser ble etter hvert fravendt lokalsamfunnene. Det fikk dramatiske virkninger.
Romarheim/Urdal skolekrets i indre Osterfjord bestod opprinnelig, ved forrige århundreskifte, av 5 skolekretser, i dag er ingen igjen, heller ikke den sammenslåtte R/U skolekretsen som ble nedlagt på 1990 tallet. Der var ca 50 gårdsbruk med kyr, i dag 1 igjen.
Vi hadde 4 butikker, 3 dampskipsekspedisjoner, 3 postkontor 5 – 6 lokale kraft anlegg og en lang rekke sosiale og lokale, kulturelle organisasjoner og lag. Dessuten høyst levende samfunnsbevisste og politisk engasjerte innbyggere som bygda kan være stolte av i dag. Men nå er det få av oss som klarer å leve opp til disse idealene. Er de som var det iferd med å forsvinne og bli borte? Her er ingen butikk, intet postkontor, ingen damskipsekspedisjon, ingen skole, intet lokalt kraftverk fra den tiden, bare et lite kraftverk som er bygd seinere. Her og i våre bygdesamfunn ellers er det store politiske og kulturelle engasjementet borte, bortsett fra aktiviteter rundt bedehus og grendahus, som jo selvfølgelig er prisverdig, men som ikke utfordrer samfunnsordning og maktapparat.
Gårdene til de som bygde opp dette samfunnet var små. Men de eide forholdsvis store ressurser av sand og singel. Og de greide å bygge opp den største næringen i hele indre Osterfjorden utenom jordbruket ved å utnytte denne ressursen. De kunne dermed greie seg rimelig godt, selv om gårdene som tradisjonelt jordbruk ikke var mye å leve av for de fleste.
De ble fratatt denne ressursen ved økonomiske og politske manøvrer. I dag er det et belgisk firma som eier mineralene. Trolig så mange som 10 – 12 av bygdefolket har godt betalt arbeid der og dessuten arbeid for en del som hører hjemme annet steds. Utmerket sier politikere og økonomer, og blåser i resten av oss!
Tusenvis av mindre bygdesamfunn rundt om i landet lider samme skjebne. De blir fratatt ressursene sine som kunne være annet enn singel og sand. I nabogrendene til R/U har antakelig vannkraft vært den viktigste av de ressursene som lokalsamfunnet ble frarøvet. Folket på slike steder fornedres, blir fattige og kan ignoreres av storsamfunnet utenfor og er dermed ikke mye å bry seg om for media heller.
Den føydale formen for eiendomsrett må med nødvendighet føre til slike tilstander. Noen bør med styrke se nærmere på hva det er som skjer her og andre steder, også i forhold til utplyndring av fattigfolk ellers i verden. Eller er det kan hende allerede åpenbart at dette vil avdekke forhold som ikke er til å leve med i den såkalte siviliserte verden – det vil si for dem i denne verden som fremdeles har litt samvittighet igjen og f.eks tar seg umaken med å studere litt nærmere hva som kan være innholdet i den siste delen av det store kjærlighetsbudet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar