I Romarheim/Urdal (R/U)skolekrets var det for 100 år siden på det nærmeste 100 gårdsbruk med kyr og melkeproduksjon. I dag er igjen ett – 1. Gårdene var små. Småbruk ville vært en rettere betegnelse. Men selv på de mest ynkelige av dise gårdene eide brukeren plassen sin selv, eller han hadde i det minste en anstendig leieavtale med grunneieren som i prinsippet gjorde han til fri mann med bla stemmerett så langt tilbake som til 1814 ved valg av utsendinger til Eidsvoll.
Trass i nokså skrale tradisjonelle jordbruksressurser greide folk seg her ganske greit. De eigde jorda si selv, og eigde også utmarka med de fleste ressurser som fanst der, som skog og beite, jakt og fiske, men også ressurser som vannfall, de fleste mineraler og lokaliteter for fiskeoppdrett. De fleste ressursene i fjorden ble ansett å tilhøre allmennheten hvor alle hadde tilgang til fiskeri, men også deler av disse ressursene var lokalsamfunnets eiendom, feks faste fiskeplasser for laks.
I Romarheim/Urdal var singel og sand den viktigste lokalt eide ressursen. Folket der og i noen nabogrender bygde opp det største næringstiltaket som noensinne har vært i indre Osterfjorden. De kuhnne dermed selv ta ut massene og selv frakte dem til markedet, dvs i hovedsak til Bergen, med egne båter. Til å begynne med etablerte de to selskaper, ett for fraktebåtene, allerede i 1915, og et annet for grupeeierne litt seinere. Etter krigen fusjonerte selskapene. Det så ikke ut til å plage dem i samarbeidet at massene jo tilhørte gårdene alene, og heller ikke at særlig fraktebåtrederne og mannskapet deres i mangt framstod som radikalere, som blant annet meldte seg inn i Norsk Sjømannsforbund rundt 1930, dvs både rederne og mannskapet deres!
Rike ble ingen i RU. Men de greide seg bra. Og de bygde opp et sterkt og mangfoldig lokalsamfunn, både med hensyn til næringsliv og kulturelt. Jeg nevner også at i dette området fantes det ikke en eneste nazist under krigen. Folket her bygde opp en ganske enestående motstandsbevegelse som ble ledet og handlet uten særlig respekt for den offisielle hjemmefrontledelsen i Oslo. Ikke særlig populært i de kretser!
Men så oppdaget storsamfunnet og pengeinteressene der, verdien av vannfall, mineraler, lokaliteter for fiskeoppdrett, arealer for hyttebygging mv. Slike ressurser ble etter hvert fravendt bygdesamfunnet til lita eller ingen betaling. Nærmere, mer nøyaktig om hvordan dette skjedde håper jeg å komme tilbake til.
Romarheim/Urdal skolekrets gikk til grunne. Noen eksempler på fornedringen:
I RU var det tidligere 5 skolekretser som etter hvert ble slått sammen til Romarheim/Urdal skolekrets. Også denne skolekretsen, RU, ble nedlagt på 1990 tallet. Her var 3 dampskipsekspedisjoner, 3 postkontor og 4 butikker, i dag borte alt sammen.
Her fantes en rekke sosiale institusjoner og dessuten mange mindre næringstiltak, så langt jeg kan se f.eks omlag 10 lokale sagbruk og nesten like mange lokale småkraftverk som folket her hadde bygd selv og som gav strøm til disse grendesamfunnene.
Alt er bort nå. Og kanskje aller mest alvorlig: Det sterke kulturelle og politiske engasjementet som vi fant her: Stein dødt det meste.
De fleste gårdene i området låg langs fjorden. Men det fantes også en del vanskelig tilgjengelige fjellgårder i området.
Min svigerfar drev gården som i dag er den høyestliggende gården i hele Nordhordland som det fremdeles bor folk på. Han var vel den fremste lokale motstandsmannen i sin skolekrets under krigen, som leder for en undergruppe av den viktigste, i hovedsak borgerlige motstandsorganisasjonen i området. Det var en organisasjon som opptrådte meget selvstendig i forhold til motstandsledelsen og maktpparatet ellers i Oslo. Særlig reagerte de kraftig da denne ledelsen ville utnevne medlemmene til kommunestyrene.
Svigerfar arbeidet også for andre langt mer venstreradikale organisasjoner som Saborg og NKP. Min mann husker krigen. Han husker da meldingen kom om at læreren til svigerfars søsken var torturert i hjel av Gestapo, og han husker da svigerfar ble arrestert og forferdelig torturert av det samme Gestapo noe seinere. Han gjenvant aldri sin helse.
Men allerede før dette hadde svigerfar bygd ut gården slik at ressurser som jakt og fiske, beite, skogsdrift, natur og vannkraft kunne utnyttes effektivt på gården. Bla hadde han bygd på gårdshuset slik at han kunne ta mot jegere og andre farende folk som betalende gjester og han hadde satt i gang utbygging av et mindre kraftverk som kunne gi strøm til gårdene, dvs ikke bare vannkraft som energi til kvernhuset men også til elektrisitet.
Barna hans fortsatte dette arbeidet med å finne fram til egne utnyttingsformer for flere av gårdens ressurser. De bygde feks det de kalte gjestehus og leirskole.De fikk ingen støtte til dette, ingen refusjon for mva og ingen tilskudd fra DUF, bare lån. Tvert i mot ble de møtt med forbitret motstand både fra deler av kommuneforvaltningen og storselskap som Norsk Hydro og BKK, særlig da det gikk opp for disse at småbrukerne hadde et overordnet program for det de tok seg til. De ville gjøre det mulig for lokalsamfunnet å nytte ut sine egne ressurser, deriblant utvikle/bygge opp kompetanse slik at det kunne greie dette. Men da kom de i skarpt konflikt med storselskapene og til dels også statens interesser i å få kontroll på de viktigste av lokalsamfunnets ressurser. Denne konflikten gikk i særlig grad tilbake til krigen. Da var det f.eks i følge NVE 2009 kraftverk i Norge. De aller fleste nedlagt noen år seinere, eller overtatt av storselskap.
I RU utviklet konflikten seg ganske raskt til det vi kan kalle et politisk ragnarok der flere av søsknene og deres medarbeidere ble aktive i politikken både lokalt og mer sentralt, også som medlemmer i kommunestyrer og fylkesting. De vant fram i det meste. Bla var det i hovedsak denne gruppa og deres hjelpere som greide å hindre at Eikefetvassdraget ble utbygd til fordel for Norsk Hydro. Det var ikke naturvernorganisasjonene!
Seriøse forskere som Torgrim Titlestad forstår nå at tingsystemet og leidangsordningene er en vesentlig faktor i utviklingen av det norske demokratiet. Det var også en del av forutsetningen for at samfunnet utviklet seg slik at småbøndene kunne utvikle næringer på grunnlag av ressurser som de selv eide, og for at folk her så enstemmig gikk til kamp mot nazisme og tyskervelde. En annen forutsetning var at lokalsamfunn og småbønder hos oss faktisk eide disse ressursene selv i langt større grad enn i noe annet land i verden.
Det var denne egenskapen ved det norske eiendomssystemet som gjorde det mulig for folk her å bygge ut næringer i tilknytning til jordbruket og som gjorde at de greide seg bra selv om jordveien var aldri så skral. Det var også dette som gjorde det mulig for svigerfar og hans etterkommere å fortsette dette arbeidet etter at krefter i storsamfunnet hadde gjort ende på de viktigste av disse næringene. Hvordan kunne det gå til? Jeg håper å kunne fortelle mer om det i en annen sammenheng.
Dessverre forstod ikke venstresida stort av dette. At fjellstova og leirskolen etter at resten av grenda ikke lenger eksisterer som et lokalsamfunn skal kunne greie seg inn i framtida slik situasjonen nå er blitt er på det nærmeste utenkelig. Også venstresida har en betydelig del av ansvaret for at det er blitt slik.
Bygda dør
I Romarheim/Urdal skolekrets og nabogrendene innerst i Osterfjorden fantes ikke en eneste embetsmann eller borger. Ingen prest, ingen lensmann, ingen som helst med tilknytning til embetsverk, borgerskap eller forvaltning ut over dem selv som folkevalgte i kommunestyrer og i andre folkevalgte organer. Der var noen lærere – særdeles dyktige lærere – med overordnede og til dels det en kunne kalle politiske perspektiv på lærergjerningen. Men nesten alle diisse var født og oppvokst i grenda.
De som ikke kunne få plass på gårdene ble gjerne håndverkere som tømrere og murere der også håndverktradisjonene var nært knyttet til gårdene. De tok gjerne arbeid utenfor sine egne grender. Det spøkes fremdeles med at de ikke hadde noe særlig i mot de mange bybrannene i Bergen! Det var også en god del som drev fiske eller fraktefart, men da oftest slik at skutene deres hadde hjemstavn i grenda de kom fra.
Gårdene deres var små med skral jordveg. Likevel greide de seg bra, både bøndene og de jordløse i grenda. De var ikke hjelpeløse eller fattige - selv om ingen var rike.
Grunnen til dette var at de eide jorda si selv, ikke bare innmarka, men også utmarka med de fleste av de ressursene som fantes der, deriblant ressurser som vannkraft, mineraler og lokaliteter for fiskeoppdrett.
I RU var mineraler, singel og sand, den viktigste av disse ressursene. Med grunnlag i denne ressursen bygde de opp sin egen næring gjennom det største næringstiltaket som noensinne har vært i området. De greide da også å holde på avstand pengeinteresser særlig fra Bergensområdet som ville overta kontrollen med disse mineralene.
Det gikk bra fram til etter krigen. Da overtok etter hvert disse ressursene. Under krigen hadde motstandsarbeidet mot nazisme og tyskervelde stått sterkt i disse grendene. Folk her var meget selvsendige, og det ble konflikter med den offisielle motstandsledelsen i Oslo. Særlig nektet den lokale ledelsen å være med på den offisielle ledelsens standpunkt om at kommunestyrer og fylkesting skulle utnevnes og ikke velges straks krigen var slutt. Ledelsen i det offisielle motstandsarbeidet og deres representanter i Bergen var sterkt delaktige i arbeidet for å overføre lokalt eide ressurser som vannkraft, mineraler og seinere særlig, ikke minst lokaliteter for fiskeoppdrett, at de skulle overføres fra lokalsamfunnene til pengeinteresser utenfor disse eller direkte til staten
Dette fikk former og uttrykk som etter hvert ble ganske forferdelige. Dette området ble således et nytt eksempel på det en kunne kalle Kibergsyndromet. Men folket her fikk aldri hjelp fra noen. Deres form for sosialisme hadde ikke utgangpunkt i Marx sine teorier. Den hadde sitt utgangspunkt i det norske tingsystemet, leidangsordningen og et syn på eiendomsretten som var utviklet gjennom mer enn tusen år, og som i mye større frad enn i noe annet land i verden gav også småfolk eiendomsrett eller kanskje vi skulle si, gav dem rett til beføyelser over lokale ressurser, som er ukjent ellers i verden.
Min svigerfar og seinere de fleste av hans barn var i særlig grad representanter for det syn at lokale ressurser måtte utvikles lokalt. Også etter krigen bygde de egne tiltak på familiegården. Det mest kjente av disse tiltakene kalte de «fjellstove og leirskole». Men de bygde også ut andre tiltak, feks anlegg for utnyttelse av egen vannkraft.
Arbeidet ble møtt med innbitt motstand fra storselskap som Norsk Hydro og BKK , det store regionale kraftselskapet, og fra deler av lokalforvaltningen og statsapparatet.
For dette var ikke bare et lokalt anliggende. Mye av det de gjorde fikk virkninger langt ut over dette lokalsamfunnet. Feks fikk ei gruppe av bønder i Modalen i størrelsesorden 1,5 mill kr i erstatning, medregnet det 25 % lovbestemte tillegget, da vannfallet deres ble ekspropriert. Mye for lite for slike fall sa min mann, en parodi på rettsikkerhet. Hvoretter han, sauebonden, tok juridisk embetseksamen og advokatbevilling. Deretter prosederte han selv lignende skjønn, bla det såkalte Saudaskjønnet. Resultatatet fra dette skjønndest tilsa at Modalsbøndene burde hatt minst 150 mill kr for elva si, kanskje så mye som 300 mill.kr. Høyesterett godtok Saudaskjønnet. Likevel er dette skjønnet, og flere andre temmelig bemerkelsesverdige resultater som min mann oppnådde i rettsvesenet gjemt vekk for offentligheten.
Men storselskapene og ekspertisen i statsapparatet og rettsappparate, som ikke var glad i småbønder,kjente nok til det meste. Dette var farlig det!
I 2004 tipset Berge Furre min mann om at han burde be om innsyn i den ulovlige mappa si hos POT. Min mann hadde ingen anelse om at han hadde vært i POT sitt søkelys. Han hadde vel sympati for en del av det venstresida stod for, men hadde aldri hatt noen direkte kontakt med disse gruppene. Historien forteller noe om hva POT og maktappparatet egentlig var redd for. Det var neppe de mest høyrøstede revolusjonære.
Søsknenes kompetanseoppbygging for å kunne håndtere byggeprosjektene og vanskelige situasjoner fikk et enormt omfang. Ingen av dem har hatt normal skolegang eller studier fram til embetseksamen. Den eldste av dem f.eks har bare 6 år på folkeskole. Deretter begynte han på anleggsarbeid et par uker etter at han fylte 14 år. Det meste av videregående utdannelse tok han som såkalt privatist. Det gjaldt også embetseksamene på universitetet, der han bare møtte fram og tok eksamen når han mente han kunne nok.Slikt var nøvendig for at familien kunne greie seg under farens sykdom. De fleste søsknene bygde opp kompetanse på lignende måte selv om familiesituasjonen ble noe lettere da faren fikk krigspensjon fra ca 1960.
I alt rundt 10 hovedfag/master - eksamener er tatt på lignende måte. Likeledes har 5 – 6 personer med tilknytning til dette miljøet tatt doktorgraden, minst en av dem ved venstreorienterte eliteuniversitet i utlandet.
Men også ved politisk arbeid og samfunnsengasjement og i det daglige har de satt på dagsorden vesentlige spørsmål av betydning for utviklingen av demokratiet i Norge. Fornedringen av R/U skolekrets og av lignende samfunn rundt om i Norge har sin årsak i storsamfunnet og pengekreftenes håndtering av problemstillinger som følger av dette.
Fjellstova og leirskolen eksisterer og drives rimelig greit fremdeles. Institusjonen planlegger nå aldersboliger for de som for snart 50 år siden tok initiativet til tiltaket og som nærmer seg 80 år. Men de tiltakene og konfliktene som har ødelagt Romarhem/Urdal skolekrets er fremdeles virksomme, og enda sterkere enn før. Fjellstova har til nå greid seg gjennom de stormene som fulgte av dette. Men det slitet og de påkjenningene som dette har påført kan ikke forttsette. Tredje generasjon som nå er i ferd med å overta anlegget må kunne regne med å slippe slikt.
Med den kompetansen de nå har ervervet seg vil de kunne arbeide på det nærmeste i enhver institusjon eller storselskap i Norge. Men hverken de eller samfunnet kan vel være tjent med at de feks blir forskere som forsker på fiskefor så John Fredriksen kan bli enda riklere, mens lokalsamfunnet deres går til grunne.
Men slik verden nå er blitt, hvem kan kreve noe mer? Er det slik maktapparatet vil ha det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar