I Romarheim/Urdal (RU) skolekrets og nabogrendene innerst i Osterfjorden fantes det før krigen ikke en eneste embetsmann eller borger. Ingen prest, ingen lensmann, ingen som helst med tilknytning til embetsverk, borgerskap eller forvaltning ut over dem selv som folkevalgte i kommunestyrer og i andre folkevalgte organer. Der var noen lærere – særdeles dyktige lærere – med overordnede og til dels det en kunne kalle politiske perspektiv på lærergjerningen. Men nesten alle diisse var født og oppvokst i grenda.
De som ikke kunne få plass på gårdene ble gjerne håndverkere som tømrere og murere der også håndverktradisjonene var nært knyttet til gårdene. De tok gjerne arbeid utenfor sine egne grender. Det spøkes fremdeles med at de ikke hadde noe særlig i mot de mange bybrannene i Bergen! Det var også en god del som drev fiske eller fraktefart, men da oftest slik at skutene deres hadde hjemstavn i grenda de kom fra.
Gårdene deres var små med skral jordveg. Likevel greide de seg bra, både bøndene og de jordløse i grenda. De var ikke hjelpeløse eller fattige - selv om ingen var rike.
Grunnen til dette var at de eide jorda si selv, ikke bare innmarka, men også utmarka med de fleste av de ressursene som fantes der, deriblant ressurser som vannkraft, mineraler og lokaliteter for fiskeoppdrett.
I RU var mineraler, singel og sand, den viktigste av disse ressursene. Med grunnlag i denne ressursen bygde de opp sin egen næring gjennom det største næringstiltaket som noensinne har vært i området. De greide da også å holde på avstand pengeinteresser, særlig fra Bergensområdet, som ville overta kontrollen med mineralene.
Det gikk bra fram til etter krigen. Da overtok likevel pengefolket etter hvert ressursene. Under krigen hadde motstandsarbeidet mot nazisme og tyskervelde stått sterkt i disse grendene. Folk her var meget selvstendige, og det ble konflikter med den offisielle motstandsledelsen i Oslo. Særlig nektet den lokale ledelsen å være med på den offisielle ledelsens standpunkt om at kommunestyrer og fylkesting skulle utnevnes og ikke velges straks krigen var slutt. Ledelsen i det offisielle motstandsarbeidet og deres representanter i Bergen var sterkt delaktige i arbeidet for å overføre lokalt eide ressurser som vannkraft, mineraler og seinere særlig, ikke minst lokaliteter for fiskeoppdrett, at de skulle overføres fra lokalsamfunnene til pengeinteresser utenfor disse, eller direkte til staten
Dette fikk former og uttrykk som etter hvert ble ganske forferdelige. Dette området ble således et nytt eksempel på det en kunne kalle Kibergsyndromet. Men folket her fikk aldri hjelp fra noen. Deres form for sosialisme hadde ikke utgangpunkt i Marx sine teorier. Den hadde sitt utgangspunkt i det norske tingsystemet, leidangsordningen og et syn på eiendomsretten som var utviklet gjennom mer enn tusen år, og som i mye større grad enn i noe annet land i verden gav også småfolk eiendomsrett, eller kanskje vi skulle si, gav dem rett til beføyelser over lokale ressurser, som er ukjent ellers i verden.
Min svigerfar og seinere de fleste av hans barn var i særlig grad representanter for det syn at lokale ressurser måtte utvikles lokalt. Også etter krigen bygde de egne tiltak på familiegården. Det mest kjente av disse tiltakene kalte de «fjellstove og leirskole». Men de bygde også ut andre tiltak, f.eks anlegg for utnyttelse av egen vannkraft.
Arbeidet ble møtt med innbitt motstand fra storselskap som Norsk Hydro og BKK , det store regionale kraftselskapet, og fra deler av lokalforvaltningen og statsapparatet.
For dette var ikke bare et lokalt anliggende. Mye av det de gjorde fikk virkninger langt ut over dette lokalsamfunnet. F.eks fikk ei gruppe av bønder i Modalen i størrelsesorden 1,5 mill kr i erstatning for fossen sin da den ble ekspropriert. Mye for lite for slike fall sa min mann, en parodi på rettsikkerhet. Hvoretter han, sauebonden, tok juridisk embetseksamen og advokatbevilling. Deretter prosederte han selv lignende skjønn, bl.a det såkalte Saudaskjønnet. Resultatatet fra dette skjønnet tilsa at Modalsbøndene burde hatt minst 150 mill kr for elva si, kanskje så mye som 300 mill.kr. Høyesterett godtok Saudaskjønnet. Likevel er dette skjønnet, og flere andre temmelig bemerkelsesverdige resultater som min mann oppnådde i rettsvesenet, gjemt vekk for offentligheten.
Men storselskapene og ekspertisen i statsapparatet og rettsappparatet, som ikke var glad i småbønder, kjente nok til det meste. Dette var farlig det!
I 2004 tipset Berge Furre min mann om at han burde be om innsyn i mappa si hos POT. Min mann hadde ingen anelse om at han hadde vært i POT sitt søkelys. Han hadde vel sympati for en del av det venstresida stod for, men hadde aldri hatt kontakt med disse gruppene. Historien forteller noe om hva POT og maktappparatet egentlig var redd for. Det var neppe de mest høyrøstede revolusjonære. De var redde for var at småbrukerne skulle greie å beholde eiendomsretten til sine egne ressurser og selv bygge ut og utnytte dem.
Søsknenes kompetanseoppbygging for å kunne håndtere byggeprosjektene og vanskelige situasjoner fikk et enormt og etter vanlige mål temmelig spektakulært omfang. Ingen av dem har hatt normal skolegang eller studier fram til embetseksamen. Den eldste av dem har bare 6 år folkeskole. Han ble anleggsarbeider et par uker etter at han fylte 14 år. Det meste av videregående utdannelse tok han som såkalt privatist. Det gjaldt også embetseksamenene på universitetet, der han bare møtte fram og tok eksamen når han mente han kunne nok. Slikt var nødvendig for at familien kunne greie seg under farens sykdom som krigsinvalid. De fleste søsknene bygde opp kompetanse på lignende måte selv om familiesituasjonen ble noe lettere da faren fikk krigspensjon fra ca 1960.
I alt rundt 10 hovedfag/master - eksamener er tatt på lignende måte. Likeledes har 5 – 6 personer med tilknytning til dette miljøet tatt doktorgraden, minst en av dem ved et venstreorientert eliteuniversitet i utlandet.
Men også ved politisk arbeid og samfunnsengasjement og i det daglige har de satt på dagsorden vesentlige spørsmål av betydning for utviklingen av demokratiet i Norge. Fornedringen av R/U skolekrets og av lignende samfunn rundt om i Norge har sin årsak i storsamfunnet og pengekreftenes håndtering av problemstillinger som følge av dette.
Fjellstova og leirskolen eksisterer og drives rimelig greit fremdeles. Institusjonen planlegger nå aldersboliger for de som for snart 50 år siden tok initiativet til tiltaket og som nærmer seg 80 år. Men de tiltakene og konfliktene som har ødelagt Romarhem/Urdal skolekrets er fremdeles virksomme, og enda sterkere enn før. Fjellstova har til nå greid seg gjennom de stormene som fulgte av dette. Men det slitet og de påkjenningene som dette har påført kan ikke fortsette. Tredje generasjon som nå er i ferd med å overta anlegget må kunne regne med å slippe slikt.
Med den kompetansen de nå har ervervet seg vil de kunne arbeide på det nærmeste i enhver institusjon eller storselskap i Norge. Men hverken de eller samfunnet kan vel være tjent med at de f.eks blir forskere som forsker på fiskefor så John Fredriksen kan bli enda riklere, mens lokalsamfunnet deres går til grunne.
Men slik verden nå er blitt, hvem kan kreve noe mer? Er det slik maktapparatet vil ha det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar