Vannkraftressursene i Norge tilhører i utgangspunktet bønder eller lokalsamfunnene deres i sameie. Slik har det alltid vært, i dag kodifisert i vannressursloven § 13.
Fra forrige århundres begynnelse og framover ble en vesentlig del av disse ressursene fratatt eierne ved oppkjøp og ekspropriasjon, i praksis ved finurlige grep og til bare en brøkpart av verdien.
Særlig fra 1920 årene ble mange av overdragelsene gjort ved at det ble gitt konsesjon etter lovverk som skulle sikre at allmenne hensyn ble ivaretatt ved overdragelsen. Dette hadde selvsagt ingen ting med eierforholdene å gjøre. Likevel ble slike konsesjoner gjerne automatisk oppfattet å gi rett til også å overta ressursen mot en ubetydelig godtgjørelse til eierne. Et av de finurlige tiltakene for å fravriste eierne ressursene deres var den såkalte naturhestekraftmetoden for beregning av erstatning ved ekspropriasjon og av verdier i handel og vandel. Metoden har ingen relevans for beregning av slike verdier unntatt muligens i en viss utstrekning ved oppdemming eller regulering av vannfall.
Slike juridiske og praktiske knep ble systematisk brukt i samvirkning med andre tilsynelatende mer synlige politiske og juridiske tiltak. Det viktigste var sannsynligvis etableringen av den såkalte Samkjøringen der de store kraftselskapene og staten ved NVE var medlemmer fra 1938. Denne samkjøringen skaffet seg en monopolstilling ved bygging og drift av kraftlinjer. Dermed kunne de stenge alle andre ute fra nettilgangen og såleds for markedet for energi. Lokale falleieres egne, oftest mindre kraftanlegg, kunne dermed stenges ute fra energimarkedet. Verdien av deres fallretter falt dramatisk. Mindre kraftverk og fallrettigheter ble solgt i hopetall til bare en brøkdel av den reelle verdien ved bruk av metoder som fortalt om ovenfor. I følge NVE var det i 1945 2009 kraftverk i Norge, de fleste bygd av ressurseierne selv. Men bare 46 av alle de 2009 var store nok til at de fikk være med i samkjøringen. Rundt 1900 av disse mindre kraftanleggene ble nedlagt. Noen ble solgt til storselskapene. Nye kom ikke til også fordi om så skjedde, fikk ikke eierne og lokalsamfunnene deres tilgang til offentlig eigde anlegg seinere, og heller ikke til kraftlinjer, og det selv ikke om de skulle bruke energien selv. Prisene for energi fra offentlig eide kraftanlegg og gjennom offentlig eide kraftlinjer var for øvrig gjerne høyere enn fra egne lokale kraftanlegg og energien dyrere enn det som ble betalt i byene.
Energiloven fra 1990 gjorde delvis slutt på denne uverdige tilstanden. Som følge av loven ble det forbudt å stenge noen ute fra nettet. Hensikten med loven var ikke å åpne for lokal kraftutbygging i ressurseiernes egen regi. Hensikten var å lette omsetningen av energi i en mer liberal retning. Men særlig i Nordhordland så lokale falleiere med en gang at dette kunne åpne for lokal utbygging av falleierne selv.
Et program eller modell for hvordan dette konkret kunne og burde gjøres ble utviklet der i 1996, men allerede før den tid hadde noen av dem satt i gang arbeid med egne anlegg. Fra før var det i Norge en årlig energiinnvinning fra vannkraft på omlag 130 Twh, dvs 130 milliarder kilowattimer. Det var igjen omlag 70 Twh vannkraftressurser som kunne utnyttes, hvorav rundt 35 Twh kunne ansees forsvarlig økonomisk og ut fra natur- og miljøhensyn.
Jeg understreker at det i hovedsak var småbønder på strilelandet nord for Bergen som først så og utviklet disse mulighetene. Lederen deres var Otto Dyrkolbotn. Men de fikk også med seg folk med teknisk og økonomisk kompetanse. Særlig ble direktøren for ett mellomstort regionalt kraftselskap, Arne Steen i Nordhordland Kraftlag, en viktig medspiller.
Men de fleste i kraftbransjen var sterkt i mot slike tanker, en revolusjon innen næringen som kunne true deres egne interesser. Også representanter for institusjoner som en kunne tro ville være positive stilte seg likegyldige eller negative til denne utviklingen til å begynne med. Det gjaldt både bondelaget og småbrukerlaget og merkelig nok ikke minst vannkraftkommunenes landssammenslutning ved Caroline Lund.
Det var derfor først initiativtakerne selv, hovedskalig småbønder – sauebønder – de fleste som måtte føre kampen for å sette disse tankene ut i livet. De måtte også selv skaffe seg den kompetansen, inklusive et par embetseksamener i jus, en av dem også doktorgraden, for å kunne håndtere et hvilket som helst problem som måtte oppstå.
Arbeidet hadde stor framgang. Rundt år 2000 var det planlagt eller bygd småkraftanlegg på til sammen rundt 8 – 10 Twh årlig energiinnvinning, av det trolig 2- 3 Twh av falleierne selv. Resten var planlagt eller bygd av mer kapitalsterke selskap utenfra. Men de aller fleste av disse hadde leieavtaler med falleierne, gjerne for enn periode på 40 år før fallrettene og anleggene skulle falle tilbake til eierne eller lokalsamfunnene deres. I mellomtida skulle det betales falleie til ressurseierne. Dette var en dramatisk endring fra tidligere da falleierne mistet ressursene sine til utbyggerne for alltid, og tilbakefall eventuelt skulle skje til staten, ikke til falleierne eller bygdesamfunnene. Bare kommunene, ikke ressurseierne, fikk en forholdsvis ubetydelig årlig sum i form av konsesjonsavgifter.
Etter hvert ble det dannet organisasjoner som skulle ivareta småkraftutbyggernes interesser. Dessverre førte dette til at næringens betydning for lokalsamfunnene og ressurseierne etter hvert kom i bakgrunnen. I stedet ble rene økonomiske interesser for utbyggerne det sentrale, mens betydningen for ressurseiernes og lokalsamfunnenes mulighet til å beholde kontrollen og eierskapet til ressursene og for deres mulighet til å greie seg i distriktene kom i bakgrunnen. Småkraftforeningen er ikke noe unntak.
I mellomtida arbeidet de opprinnelige grynderne med mer overordnede politiske og juridiske problemer. Otto Dyrkolbotn var f.eks teknisk sakkyndig vitne i Møllensaka der synspunktene hans vant fram i Høyesterett.Jf dom 1701 2008. Han prosederte også selv flere skjønn, bl.a det såkalte Saudaskjønnet. Høyesterett godtok i dette skjønnet etter anke fra motparten, som i realiteten var Elkem, at selskapet måtte tåle en erstatning som var mer enn 100 ganger så høy som i noe annet kjent skjønn tidligere. I tingretten i den såkalte Jørpelandsaken fikk han også medhold i at den overflatiske og skjematiske framgangsmåten ved behandlingen av oreigningssaker som var blitt vanlig tidligere ikke kunne aksepteres og at oreigningstilatelsen dermed måtte kjennes ugyldig.
Jørpelandskjønnet ble påanket. Otto var da blitt så gammel og syk at han ikke kunne prosedere i de høyere domstolene. Resultatet i Høyesterett ble at de ankende storselskapene vant fram, men ikke med den begrunnelsen at tingretten hadde tatt feil med hensyn til krav til frangangsmåten i oreigningssaker. Begrunnelsen var langt mer alvorlig: Her var det tale om overføring av vann fra en elv til en annen. Og da hadde ikke falleierne i den elva der vannet ble fjernet mistet eiendommen sin, fallrettene, fordi de fremdeles kunne bygge ut fallet selv om det ikke lenger var vann i elva! De strenge reglene som må følges når noen fratas eindommen sin gjelder da ikke og dermed var det helt i sin orden at f.eks Bellona i Oslo ble spurt om sitt syn på vassdragsreguleringen på Jørpeland i Ryfylke, mens vassdragseierne, småbøndene der, ikke ble det.
Seinere er kommet til mange rettslige avgjørelser som ligner på denne. Mønsteret er at storselskapene får rett til å bygge ut, ressurseierne ikke, med den begrunnelsen i ulike varianter at det er mest samfunnsgagnlig å gi slike selskaper medhold. Selvfølgelig det rene sludder. Dette er i realiteten overføring av småfolks og lokalsamfunns eiendom til staten og i neste omgang oftest til pengefolket. Det er også utviklet et utall finurlige teknikker for å komme rundt energilovens forbud mot å stenge noen ute fra nettet, og dessuten enda mer alvorlige juridiske tiltak som direkte gjør det mulig både for norske og utenlandske kapitaleiere å overta eiendomsrett til norske vannkraftressurser. Jeg nevner som eksempel at det er vedtatt en forskrift til oreigningsloven som i kombinasjon med vassdragslovgivningen og EØS reglene ikke bare lar enhver i hele Europa få overta norske småkraftressurser. Det åpnes også for at alle disse kan gjennomføre slikt erverv ved oreigning. Saudasaken gjaldt en slik oreigning. Hjemfallsreglene gjelder i slike tilfeller overhodet ikke.
I dag er trolig mer enn 3/4 deler av småkraftverkene overtatt av storselskap, de fleste utenlandske, med Aquila i spissen
Utmerket sier høyreordførerne i Tysnes og Masfjorden i følge Bergens Tidende.
Otto Dyrkolbotn arbeidet mye i forhold til Stortinget for å få en vannressurslov som gjorde det mulig for falleiere og lokalsamfunn å bygge ut vannkrafta si selv. Han oppfattet John Dale, som var saksordfører for denne saken, som rimelig lydhør. Men han fikk ikke gjennomslag for å stoppe den forskriften som er nevnt ovenfor. Vannressursloven som åpnet for forskrift ble vedtatt mot en stemme i Stortinget. Lovforslaget ble fremmet av Marit Arnstad som energiminister for Senterpartiet. Det ble støttet av SV med bl.a Halgeir Langeland som sentral representant.
Den eneste som stemte mot var Steinar Bastesen.
Media var taus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar